Vi reiser videre

På tog perrongen I Yaounde-kamerun og klare for siste etappe foreløpig nemlig Ngaundere.  Minimum 15 timer på toget og vi er spente på hva som venter oss. 

Takk for oss for denne gang.  Vi blir nok aldri ferdige med Madagaskar,  men nå er vi blitt utfordret til å bo og arbeide lenger vest i Afrika. Etter en stund med grubling og funderinger,  blestemte vi oss for å reise videre fra Madagaskar til kamerun og derfra skal vi til Elfenbenskysten.  Vi er nå igang med språk studier I fransk og bor nå I Kamerun på den store flotte misjonsstasjonen til NMS I Ngaundere,  Kamerun. VI reiser videre til Elfenbenskysten I juni/juli 2016. Vi er nå engasjert av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og skal arbeide med utdanning, helse og bistand sammen med lokal samarbeids kirke I Abidjan,  Elfenbenskysten. 

Reisen vår og litt fra vårt liv I kamerun kan du lese om her :

http://www.travellerspoint.com/member_map.cfm?tripid=800873

Ny blogg er : http://kamerun1.blogspot.com/

Følg oss gjerne videre i nytt land og nye muligheter

Familien Markhus Evensen

Mampiaty - inkludering i skole og samfunn

Tanker om internatskolene på Madagaskar - hva er best for det enkelte barn og dets familie?

Far er på besøk hos datteren på spesialskolen "FOFAMA". Hun er døvstum etter sykdom i 4 års alderen. Her på internatskolen har hun venner hun kan kommunisere med og voksne som bryr seg om henne. Far forteller at det først var veldig vanskelig for han og kona å sende datteren på internatskole. Men, når de kommer på besøk og ser at hun har det godt så oppveier det savnet de føler. Dersom hun hadde bodd hjemme , ville hun ikke kunnet gå på skolen siden ingen på den lokale skolen vet hvordan de skal undervise noen som ikke kan høre.

Spesialskolene for døve eller blinde barn er også internatskoler. De fleste barna som går på disse skolene bor der i mange år. Det nye utdanningsprosjektet  jeg er  med på å starte opp heter "Mampiaty" og handler primært om å inkludere handikappede barn i ordinære skoler . Hovedmålgruppen i prosjektet er barn som trenger ekstra oppfølging for å få gå på skole , bla. barn med nedsatt hørsel eller syn. Disse barna har det ofte vanskelig på Madagasar og mange går ikke på skole. Jeg håper mange flere vil få gå på skole , delta i samfunnet og får en like bra oppvekst som alle andre.

Det er mye diskusjon rundt dette med at barn bor på internatskoler, spesielt kommer det mange signaler om at dette er problematisk fra Norge. NORAD er meget skeptisk og det samme er organisasjonen jeg jobber for , NMS. Det fremheves manglende rutiner for å unngå f.eks  fysiske og seksuelle overgrep . Ved kontroll er det tilfeldig om det er skrevet under på erklæringer og rutiner som gjelder sikkerhet er meget mangelfulle. Vi utførte derfor en intern evaluering av spesialskolene og spesialundervisningen nylig for å få bedre frem hvordan forholdene er for barna. Sammen med CBM(Cristoffel Blinden mission), NMS(Det Norske Misjonsselskap) og  FLM kirken (Den Gassisk Lutherske kirke) som skole eier ble det laget en meget god rapport av et team oppnevnt av organisasjonene selv. Jeg fikk gleden av å følge teamet og å bidra med faglige innspill . Evalueringen er blitt godkjent av skole eier og nå er arbeidet startet med oppfølging. Dette vil nok ta sin tid, kanskje flere år for noen punkter. Men, viktige momenter som f.eks sikkerhet og rutiner for å unngå overgrep blir det jobbet med umiddelbart. Forhåpentligvis vil dette arbeidet medføre at barn og ansatte får en tryggere og bedre hverdag ved spesialskolene. Det blir også spennende å følge utviklingen videre de neste månedene og årene. Kommer flere av barna til å bli inkludert i lokale skoler og i lokal samfunnet, eller er  det spesialskoler som vil fortsette å være det vanlige på Madagaskar. Avstanden er store og i mange familier er det å få et handikappet barn en skam. Dette sammen med stor fattigdom, gjør at det for mange er en lettelse om barnet kan bo på spesialskole. For mange er det også intet alternativ dersom barnet skal gå på skole.

Når jeg besøker spesialskolene for døve eller blinde , så er det tydelig at barna har det bra. De har venner de kan kommunisere med og de ansatte understreker viktigheten av å kunne sosialere seg sammen med andre med tilsvarende handikap som en selv. Derfor er det så viktig for døve å være med andre døve og blinde å være med andre blinde.  Jeg ser at det er gode argumenter både for og imot spesialskoler. Det er lett å ha meninger om hva som er best for andre. Derfor har jeg igjen tatt turen til spesialskolene for å høre hva de som bruker disse skolene til daglig mener. Jeg fikk snakke med foreldre, søsken, elever og ansatte. Alle gir de samme historie : På internatskolen er det godt å være. Der har barna venner de kan kommunisere med og godt stell. Selvfølgelig kan det være vanskelig å være adskilt fra mor og far lenge avgangen, men dette oppveies i veldig stor grad av fordelene. Jeg blir stadig selv ette mange besøk, slått av hvor fornøyde barna er. Det viktigste for de fleste ser ut til å kunne få en utdannelse og  ha venner eller voksne som forstår dem.

Jeg ser at det er mange problemer med internatskoler, men det er også mye positivt. Derfor kan vi  la noen av brukerne av døveskolen "FOFAMA" i Antsirabe fortelle deres historie. Konklusjonen er kanskje at internatskole er bra for noen og inkludering i lokalt samfunn er best for andre. De fleste ville helst bodd hjemme om det var mulig . Men, siden samfunnet på Madagaskar er som det er foreløpig, forteller mange en historie som forteller at spesialskole er et godt tilbud inntil videre.

Jeg vil videre fortelle noen små enkelthistorier for å belyse hva brukerne selv mener

Se også fellesbloggen : https://madagaskarnms.wordpress.com/

 Terje på Madagaskar

Engler gjør ikke forskjell på folk!

Mathias og jeg har hatt en uke i Toamasina. Vi har vært på Mercy ship med Mathias noen dager for å få hjelp med hans lyske brokk. Det var med stor spenning vi kom til screening på Mercy ship sist uke.   Alle som ønsker behandling må igjennom en screening først. Dette er undersøkelser som gjennomføres av sykepleiere og leger for å vurdere en mulig operasjon. Vi var svært spente på om Mathias ville komme igjennom denne screeningen. Heldigvis ble han klarert av lege med beskjed om operasjon allerede dagen etter. Tirsdag ettermiddag sist uke ble vi innlagt på Mercy ship. Mathias gledet seg utrolig til å skulle på "båt tur" og kunne nesten ikke vente til han kom ombord.  

Vi ble fulgt inn på  sykhuset ombord og fikk en seng på ett 10  manns rom. De fleste på denne avdelingen skulle igjennom samme type operasjon som Mathias. Her var det både menn, kvinner og barn på samme rom. Ved annkomst fikk alle pasienter utdelt en stor veske med shampo, såpe tannbørste, håndle osv alt man trenger til personlig hygiene. De aller fleste pasienter kommer fra svært fattige kår og har kanskje aldri brukt en dusj eller ett vann klosett før. Derfor ble det omvisning på rommet og dusj/toalett med opplæring av bruk av dette. Hygiene er som alle veit svært viktig på ett sykehus og ikke minst på ett sykehus som Mercy ship. Det ble også opplæring og informasjon om hva man gjør etter en operasjon. Man blir veldig godt ivaretatt av gode sykepleiere. Sykepleierne kommer fra hele verden men prater ikke gassisk. Derfor har de med seg 

gode tolker som hjelper dem hele tiden. 

Jeg ble møtt på en utrolig god måte av både sykepleiere, leger, medpasienter og andre frivillige som jobbet på avdelingen. Det er absolutt unntaket at de har en "hvit" mamma til en gassisk gutt. Ikke minst var jeg svært spent på hvordan jeg skulle få sove på avdelingen med så mange andre mennesker. Antagelig var de andre pasientene like spente på hvordan det skulle bli å dele rom med en  utlending. Men tross mine mamma nerver natten før Mathias skulle opereres så sov jeg ganske greit. 

Utrolig flinke sykepleiere og leger gjorde alt de kunne for alle pasientene. Barna ble lekt med og båret rundt. Det ble holdt andakt med lovsang. Pasientene sang og var fornøyde. Det var virkelig en anderledes og eksotisk opplevelse. Ikke minst maten var typisk gassisk med ris og enkelt tilbehør. Ved hvert måltid kikket pasientene spent bort på meg for å se om jeg spiste den gassiske maten. Ikke alt smakte like godt men både jeg og Mathias spiste det vi fikk servert. 

Mathias kom seg utrolig fort etter operasjonen. Han sov i vel seks timer etter narkosen. Da spratt han opp og var klar for å leke igjen. Ikke mulig å holde han i ro da. Han sprang rundt og lekte med ballonger og såpebobler. Mens de andre barna slet med å holde følge med han. 

To flotte dager hadde vi på Mercy ship. Omgitt av fantastiske mennesker som gjør alt de kan for å hjelpe de som trenger det. Som helsearbeider selv har jeg jo sett og møtt mange flotte hjelpepleiere og sykepleiere i norge. Men det var noe helt spesielt med de som jobbet på dette sykehuset. De strålte av godhet og varme alle sammen. Uansett hvor travelt de hadde det eller hvor slitne de var så hadde de alltid tid og varme til en som trengte det.  Alle jobber de jo frivillig ombord. Mange over lengre tid. De får ikke betalt og gjør denne jobben for å hjelpe andre mennesker. De betaler selv opphold og kost ombord og ikke minst transporten til og fra Mercy ship. Fantastiske mennesker alle sammen. 

Det finnes engler ombord på Mercy ship!

http://www.mercyships.org/who-we-are/our-ships/the-africa-mercy/

Det var ikke lov å ta bilder ombord og derfor har jeg ikke noen bilder å dele med dere. 

Mathias to dager etter operasjon!

Fra isolasjon til ett rikt liv!

Dette er Hita GERMAIN, han er en 8 år gammel gutt som nå er elev ved døveskolen i Morondava. Han kommer fra distriket Belo. Han har ikke  noen far og moren veit vi lite om. 

I 2010 sendte skolen en gruppe med fokus på å finne slike barn som Hita ute på landsbygda.  Barn som blir gjemt bort og ikke får bli en del av samfunnet. De fant da Hita i skogen hvor han bodde.  Bestemoren hadde passet han men hun holdt han skjult fordi han var døv og ikke hadde noen ører. Hita har bare øreflipper, resten av ørene er ikke utviklet. Gruppen informerte og forklarte hvor viktig det var for Hita å gå på skole og lære seg ett språk. Bestemoren lot han få dra sammen med gruppen fra døveskolen i Morondava for å bo der. 

Dette var veldig vanskelig for Hita som ikke kunne kommunisere med andre eller var vandt til å ha andre mennesker rundt seg. Han ville derfor ikke bo sammen med de andre. Han foretrakk å gjemme seg for det var alt han visste om og hadde gjort frem til nå. Han ønsket ikke spise sammen med de andre barna heller. Derfor tok den ansvarlige for internatet ekstra ansvar for Hita. Han fikk spise sammen med henne i hennes bolig. Hita hadde aldri spist ved ett bord før og satt derfor til å begynne med under bordet når han spiste. 

Gradvis så lærte Hita å kommunisere med de andre barna og de voksne på tegnspråk. Nå har han fått mange venner og trives godt på skolen. Og endelig kan ha leke sammen med andre barn og føle tilhørighet i samfunnet. I dag er han en av de bedre elevene på skolen. 

Familien har latt han bli døpt og han bruker mye av tiden sin til å be og bli kjent med Gud. 

En trist gutt som ble funnet i skogen uten språk har nå mange venner på internatskolen. Han er en aktiv gutt og er med på det meste av aktiviteter bl.a speideren. I dag er Hita en glad gutt som har fått muligheten til ett godt liv selv om han er døv. 

Prosjektglimt mor/barn helse Madagaskar

Prosjektglimt Mor/barn helse Madagaskar 

Prosjektnummer 623474

Bekoaka Hospital Morondava ett av de få sykehusene som gjør Fistula operasjoner her på Madagaskar. En operasjon som gir  en lidende kvinne muligheten til ett god liv. Svært mange av disse flotte kvinnene opplever å bli forlatt av sine ektemenn og familie når de får Fistula skade etter fødsel. Mange opplever også at de ikke lenger er velkommen i kirken. De får kun være tilstede under nattverd. Det sosiale livet rundt kvinnene trekker seg bort og en allerede lidende kvinne blir enda mere ensom. 

Hva gjør at samfunnet og menneskene trekker seg bort? Jo med fistula blir det en åpning mellom skjeden og blæren og urin renner fritt hele tiden. Pga lukten ved dette er det mange som trekker seg unna. Fistula oppstår når en kvinne har vært i fødsel i flere dager og barnet ikke kommer ut. Noe som dessverre mange kvinner på landsbygda her på Madagaskar opplever. Det er lang vei til sykehus og mange ganger er det økonomien som stopper dem fra å dra dit. De må gå i flere timer, noen ganger dager, bli bært , taxibuss eller transportert med en oksekjerre. 

Flere kvinner på landsbygda har nå fått tilbud om å komme til Morondava for å få denne viktige operasjonen. Det er fire flotte men veldig spente kvinner jeg møter ett par dager før de skal bli operert. Flere hadde fått tilbudet men var redde og forsto ikke helt hva dette innebar. Derfor trakk de seg. Men sykehuset regner med de kommer senere når de ser disse flotte kvinnene komme hjem med ett stort smil og kan fortelle om hjelpen de har fått. 

Både reise, opphold og operasjon er gratis for disse kvinnene og deres familie som er med og hjelper til. 

Dessverre er det bare midler til å hjelpe 20 kvinner i år her i Morondava.  Midlene som kommer fra NMS og UNFPA - united nations population fund - holder ikke  til å hjelpe flere. Problemet videre er at UNFPA ikke kommer til å støtte dette prosjektet videre. Og de ber derfor om mere penger fra NMS slik at dette flotte prosjektet kan fortsette i Morondava. 

Det er heller ikke mange leger på Madagaskar som vil gjøre denne operasjonen. Det er ikke en operasjon legene ønsker å ta del i .  Dette er pga lukten blir jeg fortalt av ansatte ved Morondava sykehus. 

Her ser vi kirurg Dr Randriananaina Emmanuelson, Chief medical Raharivontmalala Marie V, Manager Andrimalala Sante Neli og 

Doktor Rasorimanana Sahondra Pascaline

Dette er en flott gjeng som gjør en stor innsats for kvinner på Madagaskar. De takker Gud for muligheten til å hjelpe og de takker alle som har gitt en gave til NMS. Uten gavene hadde de ikke kunnet hjelpe  kvinner med Fistula. 

Møte med fire sterke kvinner

Kvinnene forteller sterke historier som gjør noe med oss som ønsker å hjelpe dem. De er alle veldig takknemlige som får denne muligheten til ett bedre liv. De takker Gud og alle som har støttet NMS i Norge. 

Alle de fire kvinnene ønsker å dele sin historie med dere: 

  

Razanampaniry Mampionona, 36 år

Det er en glad kvinne som møter meg. Hun er glad over endelig å være fremme ved sykehuset. For dette har hun ventet veldig på sier hun. Hun kommer fra Ambolitomporina utenfor Antsirabe. Hun har mann, har født 5 barn men bare tre har overlevd. Mannen jobber utenfor Mahajanga med å utvinne gull. Hun forteller at siste barnet hennes ble født i juli 2014. Hun var da to dager i fødsel men barnet kom ikke ut. Hun ble derfor transportert til sykehuset i Antsirabe hvor det ble keisersnitt. Men barnet overlevde ikke. Hun forteller videre at siden den gang har hun bare vært sammen med mannen i 15 dager. Han trakk seg unna pga fistulaen og bruker jobben som unnskyldning sier hun. Hun sier at operasjonen ved fødsel var veldig dyrt og mannen må jobbe mye pga dette. Både hun og mannen er glade for muligheten de nå har fått og er enig i at dette er en god ting å gjøre. Siden mannen er opptatt med jobb så har hun med seg sin 17 år gamle datter. Hun håper hun nå kan bli frisk igjen!

Jeg fikk være med under fistula operasjonen hennes. Det ble ikke gitt narkose men epidural bedøvelse. Operasjonen var helt smertefri for Mampionona og hun bare lå og smilte mens legen jobbet med å lukke fistulaen hennes. Det var en dame med ett stort flott smil som ble fraktet inn på overvåkning etterpå. På

en time ble livet hennes forandret. Nå gjennstår det noen uker på sykehuset før hun kan dra hjem til barna i Ambolitomporina. 

Midler fra givere i Norge samt fra UNFPA har forandret livet til en flott og modig dame! Hun takker så uendelig mye for muligheten til ett bedre liv. Gud er god sier hun!

Vimefy 40 år

Vimefy kommer fra Befotaka Mahabo ca 40 km fra Morondava. Hun kommer alene for hun har ingen nær familie eller venner lengre sier hun. De har alle trekt seg unna etter hun fikk fistula for 4 år siden. Hun var da gift men mannen forsvant også raskt etter hun fikk fistula. Hun har ingen barn. Hun forteller videre at livet er hardt. Hun har ingen jobb og ingen vil heller ansette en som henne sier hun. Hun bor alene og er avhengig av hjelp fra familie for å kunne få seg nok mat og overleve. 

Vimefy har ikke vært gravid men hadde en cyste på eggstokken. Denne ble operert bort men dette førte til en kraftig infeksjon og livmorhals måtte også fjernes. Det ble mye komplikasjoner som igjen førte til fistula sier hun. Hun sier videre at hun har mye smerter i magen pga luft og det er vanskelig med all urin som renner fritt ut. 

Hun viser frem en nyrestein hun fjernet for vel 3 år siden. Den er kanskje 4 - 5 cm stor! Både sykepleiere og jeg er overrasket over størrelsen på denne. 

Hun er veldig glad for å være fremme ved sykehuset og gleder seg over å nå endelig skulle få hjelp. Hun håper hun blir helbredet og kan begynne å jobbe litt igjen. Drømmen er nå å kunne drive med litt jordbruk og selge litt fisk. Slik at hun kan klare seg selv og ikke lenger være avhengig av familien. 

Hun takker Gud for hjelpen og NMS som har donert penger til dette prosjektet

Ravaomalala Juliette 22 år

Det er en ung, sjenert men  flott jente som møter meg. Hun kommer fra Ambolitomporina utenfor Antsirabe. Juliette forteller at hun er glad for å være fremme ved sykehuset. Hun har med seg mannen sin som er jordbruker.  

Juliette og mannen  mistet barnet under fødsel. Juliette forteller om en dramatisk fødsel som varte i 3 dager. Barnet ville ikke komme ut sier hun og den lokale jordmoren prøvde å forløse babyen med å dra det ut. Hun ble etter tre dager bært til sykehuset som ligger to timer unna å gå. Men barnet kunne de ikke redde sier hun trist. 

Hun forteller også at hun var på sykehuset i to dager men fistula skaden ble først oppdaget en uke etter hun kom hjem. Hun har ikke fått noen hjelp før nå. Jeg har en god mann sier hun som har støttet meg og blitt hos meg tross mine skader. Han sier jeg er jo samme person alikevel! 

Dette unge paret håper Gud vil gi dem flere barn i fremtiden. 

Hun takker gud og NMS for muligheten til ett bedre liv. 

Raivomanana Josephin, 44 år

Hun kommer fra Ampogavato som er utenfor Antsirabe. Men det er svært vanskelig å komme seg dit sier hun.  Hun har med seg mannen sin. Han er landbruker. 

Josephine har en dramatisk historie å fortelle oss. Hun og mannen har fått 10 barn men bare 6 av dem har overlevd. De har 2 jenter og 4 gutter. Barna er fra 7 til 22 år sier hun. Det er fire år siden siste fødsel og det var da hun fikk fistula. Hun forteller videre om tre dagers fødsel hjemme i Ampogavato. Legen var to timer unna og kom først tredje dagen. Livmorhalsen ville ikke åpne seg  og legen brukte noe jern for å åpne denne opp forteller hun. Noe «eksploderte» inni meg sier hun videre. Barnet døde. Hun ble fraktet til sykehus med kraftig infeksjon. Jeg svevde mellom liv og død lenge og det var uklart om jeg kom til å overleve. Den ene siden av kroppen var skadet forteller Josephin videre og jeg måtte ligge på siden i ett år uten å kunne røre meg. Noen organer hadde flyttet på seg sier Josephin. 

Josephine er svak og klarer ikke mye men håper nå at hun skal klare å gjøre litt håndarbeid etter operasjonen.Vi er svært fattige og må jobbe hardt for å overleve sier hun. 

Hun har en god mann som har støttet henne igjennom denne vanskelig tiden. Han har hjulpet henne med alle praktiske oppgaver i hjemmet. Du er min uansett sier han til Josephine. 

Josephine er ikke redd for operasjonen, men er redd for smerter. Legen kommer og forteller henne at hun ikke vil føle noe smerter under operasjonen. Dette gjør henne glad og hun ser frem til ett bedre liv. 

Som de andre flotte damene så takker også Josephin Gud for denne muligheten samt alle som har støttet henne i Norge. 

Pårørende

Det er tre slitne pårørende jeg møter en lørdag morgen på  Bekoaka Sykehus i Morondava. De har reist langt for å støtte en de er glad i. De er glade og spente på hva som skal skje videre nå. De forteller at de har gått langt, brukt sykkel samt taxibuss for å komme til Antsirabe og deretter videre med taxibuss til Morondava. 

På bildet fra venstre møter vi:

Florine 17 år, datter til Mampionona. Hun er med for å støtte sin mor. Hun forteller at det har vært vanskelig å se moren lide pga luktproblemene. Hun er veldig glad for at moren nå endelig skal få hjelp. 

Rabe Fanaro 30 år, gift med Juliette. Han forteller at når han giftet seg så lovet han å ta seg av Juliette uansett hva som skjedde. Hun er jo samme person uansett sier han selv om hun har fått fistula. Han forteller at han fremdeles ønsker seg barn med Juliette. Kanskje tre eller fire barn sier han med ett smil. Han ser spent bort på legen og spør om dette er mulig nå? Legen bekrefter at det er mulig, de må bare vente en stund til Juliette er klar. Legen forklarer også at det nå er svært viktig med oppfølging og familieplanlegging videre. Fanaro forteller også at Juliette ikke har kunnet gå i kirken bortsett fra nattverden. De ville ikke ha henne der! Han er veldig glad for at hans kjære kone nå skal bli bra igjen. 

Rabe Martin 46 år, gift med Josephin. Martin forteller om ett hardt liv som jordbruker. De har 6 barn og eier ikke stort. Når Josephine ble skadet i fødselen ble hun svært syk og jeg trodde jeg skulle miste henne sier Martin. Hun måtte ligge i sengen i ett år på ene siden. Og hun har hatt mye smerter. Hun har ikke kunnet hjelpe til hjemme og derfor har jeg gjort alt i huset samt jobbet som jordbruker sier han. Han måtte betale noen for å hjelpe han med å vaske alt tøyet til Josephine. Han er tydelig svært glad i sin kone og Josephine forteller stolt om mannen som ble hos henne og sa til henne: du er min uansett du Josephine! 

Alle tre forteller de at de ikke er redde for operasjonen deres kjære skal igjennom. De føler bare takknemlighet ovenfor Gud. De takker også  alle som har gjort dette mulig ved å donere penger til NMS. 

Fortvilelse og håp

Mange har fått mye vann i huset og mye er ødelagt. Fordelen er at da kan man fiske rett ut av vinduet.

Utdeling av madrasser til folk som har fått tingene sine ødelagt av alt vannet.

Det regner mye i høylandet på Madagaskar fortiden. Rismarkene og de vanligvis så fruktbare grønnsaksåkrene står nå under vann. Faktisk er det nå så mye vann at mange nå benytter kano for å komme frem. Selvfølgelig ser enkelte da sin mulighet og starter vanntaxi. Mye vann gir også muligheter til å fiske , både fisk og krepsedyr har fantastiske vekstforhold for øyeblikket. Jeg gikk en liten tur med vår yngste sønn langs kanten av alt vannet. Der møter vi folk som fisker kreps rett ut av vinduet sitt. Tilsynelatene smiler  og ler de. Ja, de har huset fullt av vann. Men, tilgjengjeld kan de fiske og få mye mere mat på den måten. Det er fantastisk hvor positive gasserne vi møter er og klarer å se positivt på en tilværelse som for meg virker helt håpløs. Når huset enten faller ned eller fylles med vann og en mister det lille en har ,så tror jeg mange ville gitt helt opp. Gasserne sier heller "ja , ja. Det ble vanskelig nå, men da får jeg heller finne et nyt sted å sette opp mit hus." Det vokser opp en masse provisoriske hus langs rismarkene fortiden. Mennesker som fra før har lite, bruker det de kan få tak i . Det er strå, plast, rester fra skoproduksjon , plankebiter og bølgeblikk. Kreativiteten er stor og det vikitgste er å få tak over hodet. Det er også fint å se at samfunnet som helhet tar ansvar og hjelper der det er mulig. Det største firmaet som selger skummadrasser delte f.eks ut flere hundre madrasser til trengene og dagligvare butikkene arrangerer spontane matutdelinger til mennesker i nød. Prisen på livsnødvendigheter som mat er gått kraftig opp. En 50 kilos ris sekk  koster nå mye mere enn for kort tid siden, kullet til å koke med koster mere og det samme med grønnsakene. Livet er ikke lett fra før og nå er det enda vankeligere for svært mange både i hovedstaden Antanarivo og mange andre steder på Madagaskar.

Både provisoriske telt, hytter og telt fra hjelpeorganisasjoner står tett i tett f.eks langs rismarkene ved dikene i hovedstaden.

Svært mange har fått huset sitt ødelagt . Fotografen ville også gjerne være med på bildet.

Flere av vaktene våre kom slitne på jobb. De hadde vært oppe hele natten og øst ut vann for hånd med små bøtter. Huset var fylt med vann og mye var blitt ødelagt. Ting de har spinket og spart i årevis for å ha råd til. Nå er problemene store. madrasser er ødelagt, møblemang og utstyr er blitt ubrukelig. Vi spør om de ikke er bitre og skyller på Gud når alt blir så vanskelig. Nei, overhodet ikke svarer de unisont. Det er heller slik at Gud holder oss oppe og gir oss håp når ting er vanskelig. Alene ville vi gått til grunne i håpløsheten, men troen på Gud gir oss fornyet håp og pågangsmot. Med litt hjelp klarer så både våre vakter og de fleste av gasserne som har fått ting ødelagt i vannmassene nå å komme videre. De får kansskje ikke alt erstattet med en gang og forsikring har de jo ikke. Men, med et smil tar de imot det dagen måtte bringe. Morgendagen vet vi lite om enda , forteller de med et lite skuldertrekk.  Kanksje kan jeg lære litt av gasserne jeg møter. Ikke alt kan planlegges og ikke alt er så farlig om det ikke blir helt som en har tenkt seg. En kommer jo også langt med å legge tilværelsen i Guds hender.

Fotballbanen og andre tørre store eller små flekker tas i bruk for å få plass til et lite tak over hodet for de rammende av overforsvømmelsene . Bildet her er fra dikene og mot Akarondrano med høyhuset. Det er mye vann imellom.

Nestekjærlighet I praksis

Matutdeling hver fredag settes det stor pris på.  Mange forteller at dette er dagens første og eneste måltid. 

Et av prosjektene vi jobber med er kirkens sosialprosjekt I Antsirabe. Jeg tok meg en liten tur for å se hva som foregår der en vanlig fredag, som er dagen for matutdeling. Det jeg fikk se må jeg si var ganske imponerende.  Over 200 mennesker var delaktig I noen av aktivitetene ved fattigsenteret Akanisoa. Dessuten var 15 frivillige engasjert. De frivillige kommer  fra Den Gassisk Lutherske kirken som ligger vegg I vegg med sosialsenteret. Det jeg møtte var flere delprosjekter som er ledet under administrasjon fra S.D.L. Jeg kunne treffe mennesker som trengte en håndsrekning til å få:

Unge enslige mødre får hjelp til å få eller lage seg en jobb og  barna får barnehageplass mens mor er på kurs. Mødrene forteller at de vil lage sin egen telefonkiosk, bli syerske på fabrikk eller begynne som privat baker.

•  Et måltid mat 2 ganger I uken. Mange fortalte at maten de fikk denne dagen var det de skulle klare seg med I flere dager.
• Lære seg praktiske ferdigheter, unge kvinner kan gå på kurs og lære å f.eks sy og lage mat.
• Jobb hjelp, enslige mødre får hjelp til å komme I arbeide. Enten  på en arbeidsplass eller ved å lage sitt eget arbeide. De lærer å skrive søknader, få godkjenning om de skal selge noe, bygge sin egen mobil bod for salg , anskaffe ovn om de skal selge pizza på bestilling osv. 
• Barnehage for barna når de unge mødrene får undervisning. Barna er I barnehagen så lenge moren går på kurs, somregel ikke lenger enn ett år.
• Alfabetiserings kurs for fattige som ikke har råd eller anledning til å gå på vanlig skole. Barn, ungdom , voksne og eldre kan få ulike typer undervisning. 

  

  Barn og ungdom som får hjelp til å lære å lese og skrive ved fattigsenteret Akanisoa  I Antsirabe 

Kun administrasjonen er lønnet, resten av arbeidsstyrken er frivillige som gjør en veldig stor innsats for å gi de fattigste et tilbud de har stort behov for. Det er flott å se slik praktisk kristen nestekjærlighet , gitt med så mye kjærlighet og varme som på fattigsenteret Akanisoa I Antsirabe. Senteret drives av gaver fra kirken lokalt, NMS I Norge og andre frivillige gaver. Behovet for materiell og oppgradering av utstyr er I høyeste grad tilstedeværende. Ved større kapasitet og mere midler kunne de hjulpet mange flere enn de som nå får hjelp ved senteret. 

Hjelper og mottaker.  Begge er like stolte og verdige.

Jenter som får kurs I bla finsøm på senteret. Her lærer de praktiske ferdigheter de kan bruke etterpå. Jentene forteller at de ikke har råd til å ta vanlig videregående utdannelse. 

Du kan lese mere på fellesbloggen
www.madagaskarnms.wordpress.com

Barn som får hjelp til å lære å lese og skrive. Ved å lære litt , kan de kanskje få mulighet til å begynne på skolen  etterpå.

Noen av jentene som får gå på kurs og lære bla. Finsøm. Vanlig videregående har de ikke råd til å gå på. Noen som har litt garn , stoff og annet utstyr å avse ?

Terje

Konfirmasjonsleir i Dubai!

Dette er året da jeg skal konfirmeres. Jeg er den eneste skandinaviske ungdommen på Madagaskar og dermed også den eneste som nå skal konfirmeres i mars. Det er ikke tilrettelagt noen konfirmasjonsundervisning her men jeg følger undervisningen til Sjømannskirken - nettkonfirmant- . Det er 10 innleveringer med totalt 10 oppgaver på hver innlevering. Disse oppgavene har jeg gjort sammen med vår støttelærer Nora. Jeg har lært mye om Den hellige ånd, budene, tilgivelse, hvem er Jesus og Gud, Bibelen og oppgaver som: Hva er ett menneske?

I løpet av konfirmant tiden er det også leir men siden jeg er den eneste her så deltok jeg på  Sjømannskirkens sin samling for alle nettkonfirmantene i Afrika og midt østen. Denne gang var leiren i Dubai. 

Sjømannskirken spanderte tur på både meg og mamma for at jeg skulle kunne delta på leiren. Jeg og mamma hadde noen fine dager før leiren startet.  Vi kom fram til Dubai klokken to på natten og var framme på Sjømannskirken klokken halv fem.  På vei til Dubai ble jeg syk med feber derfor  ble første dagen tilbragt i sengen med høy feber. Da feberen andre dagen heller ikke ville slippe taket ble jeg sendt til sykehuset. Her fikk jeg febernedsettende intravenøst og etter fire timer fikk jeg reise tilbake til Sjømannskirken. Heldigvis ble jeg etter dette raskt mye bedre. 

Dagene etter dro vi til Dubai Mall og basarene. Der gikk vi blant annet på kino,kafe, Hennes og Mauritz og handlet på markedet. Alt som man ikke kan gjøre på Madagaskar.

Endelig var det tid for konfirmant leir. Første dagen var de fem tilreisende nettkonfirmantene på tur i byen. Vi tok buss, båt, var på flott sightseeing, akvarium og spiste hamburger. På kvelden tok vi buss tilbake til sjømanskirken for å treffe alle de andre konfirmantene.  Vi hadde bli kjent leker og etter det   hadde vi samtaler om forskellige typer kjærlighet. Guds kjærlighet til menneskene. Vi overnattet i sjømannskirken alle sammen.  Dagen etter startet med frokost, pakke sammen tingene, flere samtaler om kjærlighet og en gudstjeneste. Etter en god lasagne dro vi ut i ørkenen. Der satt vi opp telt og lagde leirplass. Vi satt oss i skyggen og hadde samtaler om : Din neste, hvem er det og hva betyr dette.

Deretter hadde vi fritid til å utforske område rundt leiren og prate med de andre konfirmantene. I solnedgangen spiste vi kylling, ris og salat. 

Rundt leirbålet på kvelden hadde vi gudstjeneste. Senere på kvelden hadde temasamling med tema kroppen vår og seksualitet. Jentene og guttene ble delt i to grupper. 

Kvelden ble avsluttet rundt bålet med grilling av marshmallows. Og mange koselige samtaler. 

Jeg var tidlig oppe neste dag for å se på den fine soloppgangen. Etter frokosten hadde vi stafett i sand dynene og flere samtaler om ; Den barmhjertige samaritan. Etter dette pakket vi sammen teltene. Deretter delte vi oss opp i grupper og plukket søppel i området før vi reiste tilbake til sjømannskirken.

Hoved leiren ble avsluttet med gudstjeneste og mange gode klemmer til alle vi var blitt kjent med. 

Fire av de tilreisende nettkonfirmantene, Sjømannspresten Knut Lyngseth, mamma og mammaen til en av de andre dro videre til Dubai Mall. Hvor det ble handlet litt og spist en deilig middag på Fridays. 

Det var en flott konfirmasjonsleir i Dubai. Å konfirmere seg i utlandet er en fin opplevelse. Konfirmasjonen min er siste helgen i mars. Jeg gleder meg. 

Tusen takk til Sjømannskirken som arrangerte denne flotte leiren for oss konfirmanter. 

Hilsen Mathilde 14 år

Kan en blind lede en blind ?

De siste månedene har det blitt mere og mere tydelig for meg hvor viktig det er å ikke trekke for raske slutninger. Det er ikke alltid det en først tenker vil være det viktigste , som viser seg å være det  vesentligste når en får sett det hele i et større perspektiv. Hvor ofte er det ikke at vi tar med oss vårt eget tenkesett og tror at alle andre må da tenke akkurat likt.

2 blinde elever ved blindeskolen i Tomasina hjelper hverandre med å kaste ball på riktig måte. Når 2 blinde kan hjelpe hverandre, må da vi som kan se klare å hjelpe hverandre!

Jeg besøker internatskoler og tenker at det må være trist for barna  å være borte fra mor og far så lenge avgangen. Så får jeg til svar fra en døv gutt at her på døveskolen er han så heldig!

• Han har sin egen seng , med madrass og teppe. Hjemme ville han delt dette med sine 5 yngre søsken. 
• Han får mat flere ganger om dagen hver dag, mot maks en gang om dagen hjemme. 
• På internatet har han venner som han kan kommunisere med på tegnspråk, hjemme forstår hverken foreldrene eller søsknene stort av det han forsøker å få fortalt.
• På spesialskolen får han lære masse nytt på en måte han kan klare, på den vanlige skolen hjemme måtte han sitte mye og vente. Mange dager lærte han ingen ting.

Slike kontraster hører jeg mange av når jeg er på besøk ved skoler, i lokalsamfunn og i menigheter rundt omkring på Madagaskar. Det er ikke det å ha en jobb som gir status som er viktig , men derimot å ha en stor familie eller venner som bryr seg om en. Det verste som kan skje er om en er ensom og ingen bryr seg om en. Da er ikke livet godt å leve.

Døve og blinde barn leker sammen i skolegården på døveskolen i Tomasina

Ved spesialskolene for blinde og døve møter jeg mange barn som opplever glede ved små ting som jeg tar som en selvfølge. Når jeg synes de har lite, er de kjempe takknemlige og synes de har i overflod. Det er meningen at jeg skal komme med gode råd . Forhåpendtligvis er noen av rådene eller veiledningene jeg bidrar med av det gode slaget som personell eller barn på skolene kan benytte til det bedre. Men, like ofte er det jeg som får gode råd. Det å være glad for de små ting i livet. Å ikke henge seg opp i bagateller , men heller fokusere på det som er det viktigste.Hva er så det viktigste i livet, spør jeg barna ved  døve og blindeskolene ?

Å ha venner å leke med er noe av det viktigste i livet . Her fra blinde og døveskolen i Tomasina

Jo , det viktigste i livet det er :

• Å lære noe nytt hver dag
• Å ha en familie som er glad i deg
• Å ha venner som bryr seg om deg og å selv være en god venn
• Å tro på Gud
• Å få nok mat og vann slik at kroppen fungerer godt
• Å ha tak over hodet til å beskytte mot sol, regn og vind
• Klær til å dekke kroppen , det er litt flaut å gå naken

Ingen snakker om nye mobiltelefoner eller stor TV. Det er klart barna godt kan tenke seg slikt, men det kommer veldig langt ned på listen over de viktigste tingene i livet. På skolen møter de voksne som bryr seg om akkurat dem, det er mye viktigere enn at de har nye bøker eller en stilig skolesekk.  Men, det er klart. Banra vil gjerne ha utstyr slik at de kan lære eller oppleve enda mer.

Å løpe krever trening når en ikke kan se. På blindeskolen får han hjelp til å mestre utfordringene livet kan bringe med seg.

Mange av barna forteller om hvor vanskelig de har det hjemme. Fattigdom gjør mange ting problematisk og det å få et barn med et handikap bedrer ikke situasjonen. Derfor er det veldig viktig for barna jeg møter å legge vekt på at de gjerne vil klare seg selv når de blir eldre. Det å stifte egen familie, få seg en jobb og tjene nok til å livnære seg blir fremhevet som det viktigste når de blir større. Derfor forteller ungdommene ved spesialskolene om at de hjelper de mindre barna. De som er større må bidra slik at de yngre kan klare alt det praktiske som må til i hverdagen. For oss som kan se, kan mye virke som en selvfølge. Men, for et barn uten syn så er selv det å gå på toalettet en stor utfordring før en har helt lært seg hvordan man ordner dette på egen hånd. Ved å hjelpe hverandre klarer barna mye mere enn de gjør alene. Sammen med personalet utvikler barna både lærdom for skolen og for livet. Rektor ved døveskolen i Tomasina forteller stolt om hvor glad han blir når et barn utvikler seg og mesterer ting hun ikke klarte tidligere. Jeg blir ydmykt vitne til hvor viktig det er å øve på det en ønske å bli bedre til. Selv små ting som å løpe eller spise må øves på. For ikke å snakke om lesing, skriving og regning. Livet er fullt av utfordringer, men sammen kan vi overvinne barrierene.

Øvelse til opptreden for familiene på blinde og døveskolen i tomasina

Ja , en blind kan noen ganger lede en blind

Vil du støtte utdanning for døve eller blinde barn på Madagaskar ? Penger ,mat,  leker og utstyr står på listen over hva som trengs.

http://www.nms.no/skoler-for-horselshemmede-madagaskar/category2336.html
 http://www.nms.no/skoler-for-synshemmede-madagaskar/category2338.html

Hilsen fra Terje Evensen, på Madagaskar

Prosjektglimt fra døvearbeidet på Madagaskar

Her har jeg venner og folk som bryr seg om meg!

Lærer Lydia sammen med 4 av elevene ved døveskolen i Tomasina som skal ta eksamen

Vi drar på besøk til døveskolen i Tomasina på østkysten av Madagaskar. Dette er en av de 7 døveskolene kirken eier og driver . Det går omtrent 60 barn på skolen og 25 av disse bor på skolens internat. Barna er i alderen 5 til 20 år gamle og kommer fra et stort geografisk område . Det er mange ulike grunner til at barna har nedsatt hørsel.  For noen er det medfødt , mens det for andre er kommet enten gradvis eller plutselig. Vi hører historier om barn som er blitt syke og blir behandlet med tobakk i ørene. Mangelen på godt helsetilbud , kombinert med et generelt lavt kunnskapsnivå når det gjelder helse, gjør at slike metoder kan bli benyttet. Det er derfor svært viktig at barna blir godt undersøkt av kompetent personell på hørsel når barna kommer til døveskolen. Kanskje kan noen av barna få høreapparater, medisiner eller operasjon som kan bedre deres hørsel. Uansett så er det svært vesentlig å få kartlagt graden av hørselskade for å kunne gi et best mulig undervisningstilbud til barna. Rektor på skolen forteller at det kommer foreldre med barn som har nedsatt hørsel til skolen for å få hjelp. Døveskolen har derfor et  tett samarbeide med leger, klinikker og ørespesialister  som kan undersøke barna og kanskje også behandle  dersom det er mulig. Det kan være krevende å ha et barn med nedsatt hørsel og mange av foreldrene forteller at de synes det er vanskelig å kommunisere med barnet. Nettopp derfor arrrangerer døveskolen kurs for foreldrene og nærmeste familie  i tegnspråk. I tillegg til det å lære å komunisere med tegn , lærer også familien om hva det vil si å ha nedsatt hørsel. Informasjon er viktig, siden svært mange ikke vet hva det innebærer å være døv eller tunghørt. Rektor forteller at skolen bruker mye tid på å informere og undervise i samfunnet om det å ha nedsatt hørsel.  Dette håper døveskolen å kunne gjøre enda mere og bedre. Egne kurs er derfor under utarbeidelse for å sikre at alle familiene får god nok opplæring og oppfølging. Til dette trengs det mere personell , utstyr og samarbeide med flere organisasjoner.  NMS er en av organisasjonene som jobber tett med døveskolene for å sikre et godt tilbud til barn med nedsatt hørsel og deres familie. 

Elever ved døveskolen sammen med sin lærer som også er døv.  De forteller om hvor viktig det er å kunne kommunisere med venner og familie. Dette og masse annet lærer de på skolen og internatet.

 For å komme til døveskolen i Tomasina har vi først tatt et MAF fly fra Farafangana der vi har besøkt blindeskolen der. På flyplassen møter vi en gruppe fra sykehusskipet ”Mercy ship” som skal til Mahjanga for å besøke sykehuset der. Vi kommer i snakk og det viser deg at de ombord har team som jobber både med syn og hørsel. Spesielt øye operasjoner var akuelt ,siden teamet på båten hadde ledig kapasitet og det var krevende å finne pasienter. Vi kunne derfor meddele at vi hadde kontakt med flere blindeskoler, bla. i Tomasina og at vi kunne formidle kontakt. Samarbeidet mellom døveskolen og blindeskolen er tett i Tomasina og vi fikk formidlet kontakt slik at 3 av elevene ved blindeskolen ble undersøkt på sykehusskipet neste dag. Forhåpentligvis kan disse barna få en operasjon som kan bedre deres livssituasjon betraktelig. Slike sammentreff er det mange av i arbeidet på Madagaskar og jeg blir stadig påminnet at vi ikke jobber alene. At Gud er med oss i arbeidet med de svakeste blandt oss er godt å merke, men vi må også ta intiativ selv .

Fra flyplassen fikk vi skyss til hotellet med bilen til Mercy Ship. Nesten alt personellet der er frivillige som jobber en periode på skipet, eller som vår ”sjåfør” som jobbet med logistikken og skulle være i 6 måneder. Fra hotellet gikk veien videre med  små gule trehjuls motorsykkel taxier gjennom tett bytrafikk frem til døveskolen. Ved porten kunne vi se stor aktivitet på skoleområdet. Dette var blindeskolen som foreløpig låner lokaler ved døveskolen som hadde gymtime. Rektor lo godt da vi spurte om ikke det var forstyrrende for barna som hadde time med gymaktiviteter rett på utsiden. Men, for det første så var elevene veldig vandt til ulike aktiviteter både i klasserommet og utenfor. For det andre så er ikke lyd et spesielt stort problem på en døveskole. Da er det nok andre elementer som er mere utfordrende for elever , lærere og foreldre. Mange av elevene må bo på skolen siden det er for langt å reise frem og tilbake.  Å klare å betale skolepenger er en annen utfordring , også selvom skolen holder betaling på et absolutt minimum. Vi ønsker ikke at fattigdom skal være årsaken til at barn ikke får skolen forteller rektor engasjert. Han er en svært engasjert mann som har vært rektor på skolen i 25 år. Vi merker at vi møter et menneske med et stort hjerte for sine elever og sitt personale.Engasjert forteller han om barn som kommer til skolen og har vært mye neglisjert av sin familie grunnet sitt handikap. Når de så kan oppleve at barnet blomstrer opp soialt når de får lære seg tegnspråk og får noen å kommunisere med, da blir han nesten rørt bare han tenker på det.  En av lærerne er også døv. Hun er rekrutert fordi hun er dyktig, ikke fordi hun er døv . Som et sosialt gode får hun lov å ta med seg sin lille baby på jobb, noe som ikke er noen selvfølge i et samfunn med svær få rettigheter for arbeidstager. Rektor forteller at det også er godt for han å møte barn i alle aldre og bli påminnet den viktige oppgaven det er å oppdra og undervise barn. For døveskolen er behovene for utstyr stort. Undervisningsmateriellet er mangelfullt og lærerne har ikke så mye å jobbe med. Alikevel klager de ikke. En av lærerne vi møter er Lydia. Hun underviser klassen som skal ta offisiell eksamen for ferdig grunnutdannelse ( barneskole ). Hun forteller at hun gjerne skulle hatt mere undervisningsmateriell som kunne hjulpet elevene i deres skolegang. Bøker, kart og mere visuelt utstyr tilpasset hørsel utfordringer står på ønskelisten. 

2 av lærerne ved døveskolen forklarer oss og noen elever hvordan eksamen vil foregå. Læreren til høyre er døv og et godt forbilde for elevene ved skolen. Hun er bla. landslagsutøver i friidrett , med løping som spesialitet.

Vi går inn i klassen til lærerer Lydia. Det er 5 elever i klassen som forbereder seg for offisiell eksamen. Døve må ta samme eksamen som alle andre elever , så dette er vedig vanskelig og krevende for barn med hørselsnedsetting. Elevene i klassen er mellom 13 og 20 år gamle. Mange døve begynner sent på spesialskolen fordi de i mange tilfeller først er blitt sendt  til deres lokale skole. Så får de der noen års skolegang .En skolegang der de ofte ikke har lært så mye siden de ikke har fått med seg hva som er blitt sagt i klasserommet grunnet manlende hørsel og opplæring tilpasset deres funksjonsnedsetting. Flere av elevene forteller at de så har blitt nektet å gå på vanlig skole fordi læreren synes det er så vanskelig å lære dem noe. Oliviane forteller at hun så hadde noen år hjemme før hun fikk mulighet til å begynne på døveskolen og bo på internatet der. Hun er fra øya Saint Marie og der er det ikke noe tilbud til døve barn. Lærerne på skolene har ingen opplæring i å undervise døve barn og hun lærte lite på skolen. Nå er hun veldig glad og takknemlig for at hun får gå på døveskolen som den Lutherske kirken driver. Hun har fått lære seg tegnspråk og har mange venner på skolen. Nå jobber hun så hardt som mulig for å klare eksamen slik at hun kan fortsette på skolen. Men, minst like viktig er det at hun her på døveskolen har fått venner å kommunisere med og foreldrene har fått lære seg tegnspråk også.  De kommer på besøk g hun reiser hjem når det er ferie på skolen. Når vi spør hvilke planer hun har for fremtiden, svarer hun at hun ønsker å starte sin egen butikk. Men litt lenger ut i samtalen viser det seg at om hun virkelig kunne velge, ja da ville hun utdannet seg til lærer og undervist døve barn på Saint Marie.Hun virker å være en veldig oppvakt jente som gjerne vil lære mere. Derfor håper jeg det vil være mulig for henne å oppfylle drømmene om en utdannelse. For å nå dette må noen steiner flyttes og barrierer brytes. Sammen med andre aktører i samfunnet, både statlige og private håper jeg vi klarer å åpne veien til videre utdannelse for Olivia og andre barn med behov for tilpasning i deres skolegang.  Det er en endring å merke i utdanningssektoren både i kirken og på Madagaskar generelt når det gjelder å gi barn med handikap et godt skoletilbud. Sammen med våre samarbeidspartnere jobber vi i NMS med å gi alle lik mulighet til utdanning. Enten ved deres lokale skole, på spesial skole eller som hjemme undervisning der det er nødvendig. Her trengs det stor innsats i årene fremover i alle ledd i samfunnet og kirken spiller en viktig rolle med opplysning , holdningsendring og endret praksis til beste for barn med handikap.

Lynda forteller hva hun heter på tegnspråk og hvilke planer hun har for fremtiden. Hun vil gjerne åpne egen butikk og klare seg helt selv med egen familie. På skolen liker hun geografi og kjemi best.

I tillegg til Olivia og læreren Lydia møter vi Mario. Han er nå 20 år gammel .  Det er bare 4 år siden han fikk begynne på skolen og han vil veldig gjerne klare eksamen. Nå har han også begynt å jobbe litt og har tjent nok penger til å kjøpe seg en moped. Dermed kan han selv kjøre til og fra skolen. Han forteller om et helt nytt liv der han nå kan kommunisere med andre gjennom tegnspråk og skrift. Før han begynte på skolen var han veldig isolert og hadde ingen venner. Derfor var han veldig trist og frustrert. Nå som han har fått begynt å lære på skolen, vil han bare lære mere og mere. Han forteller at han sitter oppe om kvldene og jobber med skolearbeidet for å klare eksamen. På skolen har de også fått et datarom og Mario forteller ivrig at data er et veldig nyttig verktøy for døve. Da kan han skrive og se bilder samtidig. Dermed lærer han mye mere enn når han bare må lese i en bok eller skrive av fra tavla. Alle elevene i klassen jeg snakker med har forhåpninger for fremtiden. De ønsker seg som alle andre et godt liv med jobb og familie. I tillegg til de nevnte barn i klassen , treffer vi Anathalia og Lynda. De forteller ivrig at favrittfagene er matte, språk og geografi. Å lære om andre land , steder og folk synes de alle er veldig spennende. For fremtiden håper de å kunne gå videre på skolen og lære enda mere. Etter skolen er håpet å jobbe som kokk, drive butikk, bli lærer eller kjøre minibuss. Vi ønsker dem lykke til med eksamenslesingen og det beste for deres planer fremover.