Feiring på døveskolen i Antsirabe 1.februar 2014
 |
| Danseforestilling |
De døves jul ble markert med brask og bram på
døveskolen i Antsirabe nå første lørdagen i februar. Da kom det besøkende fra
de andre døveskolene, kirkeledelsen med presidenten i spissen, myndighetene ,
døveforeningen på Madagaskar, støttespillere og foreldre. Dette ble markert
ekstra stort dette året og vi i NMS ville gjerne støtte opp om arrangementet.
 |
| Dans er et flott uttrykksmiddel for døve barn |
Jeg kjørte derfor de 180 km fra Antanarivo til
Antsirabe med tidlig avreise kl. 05.30. Min sønn Gabriel ble med , siden han
gjerne ville leke med en vennninne. Morgentrafikken var rolig og det gikk raskt
gjennom det irrgrønne jordbrukslandskapet mot Antsirabe. Etter et par stopp for
inntak av ”mofakondro”(innbakt banan) ble Gabriel sluppet av på Lovasoa for å
leke med Norun som også er norsk. Selv kjørte jeg gjennom folkevrimmelen denne lørdag morgen
over til døveskolen. Porten som tar deg inn på skolens område var ekstra trang
denne morgenen, kanskje for å understreke den varme velkomsten når en først var
kommet innenfor portene. Døveskolen har et stort grønt område og denne morgenen
yret det av unger på hele plassen utenfor skolebygget. Barna virket oppglødde
og glade. Det var helt tydelig at dette var en stor dag som de hadde gledet seg
til lenge. Svært mange hadde tatt på seg sine fineste klær og spesielt jentene
var pyntet med flotte kjoler. Slike som vi ofte ser på søndagene når gasserne
går i kirken. For oss nordboere er slike fine ”ballkjoler” forbeholdt store
fester . I tillegg til fine klær var endel også iført kostymer av forskjellig
slag, så her var det tydelig at noe spesielt skulle skje.
 |
| 1.klassinger med dans og sang |
Barna på døveskolen er generelt veldig kontaktsøkende
og vil gjerne hilse på alle som kommer
forbi. Spesielt stas er det med utlendinger på besøk. Som vanlig når en kommer
så er det svært mange barn som vil hilse. De døve barna hilser pent med tegn ,
vil ta på deg og gjerne få en hilsen tilbake. Alltid blir en vist veien dit en
skal gå. Denne gangen var riktig vei å gå mot scenen i internat bygget. Der var
det masse folk . Det var besøkende , foreldre, barn , elever og lærere. Vel på
plass kunne forestillingen begynne, bare en halv time forsinket. En markering
som skulle vare i 5.5 timer , der alt ble tolket på tegnspråk både til elever
og tilhørere. Selv uten mat og drikke underveis klarte barna på imponerende vis
å sitte stille og høre på både taler og preken. Det var ofesielle taler og
mindre ofesiell taler. Dette var en viktig feiring som måtte markeres
skikkelig. En måte å gjøre dette på er å gi alle med vikitg nok posisjon en
mulighet til å bidra med noe. Som utlendinger og også representanter for en
svært viktig støttespiller, måtte jeg selvfølgelig opp på podiet. Heldigvis var
det flere nordmenn der denne dagen. Sammen med 4 vernepleierstudenter og Anders
Rønningen ved Lovasoa kunne jeg derfor bidra med en liten julesang. Vi sang
”Deilig er jorden” som også er også oversatt til gassisk og ble simultan
oversatt på tegnspråk.
 |
| Utlendingene måtte selvfølgelig opptre - det viktigste er å delta blir det hevdet... | | |
 |
| Lærerkoret synger flotte sanger flerstemt |
Vi fikk gleden av å å høre lærerne synge flere sanger
, elever synge og lese dikt. Det var dans og skuespill. Spesielt kreativt var
tolkningen av juleevangeliet som sluttet idet kong Herodes gir vaktene beskjed
om å drepe alle guttebarn. Dette markeres skikkelig i skuespillet og det hele
avsluttes med at vaktene drar dukkebarn ut av hendene på ”gråtende” mødre.
Faktisk så engasjerte var deltakerne i skuespillet at både armer og ben på
dukkene ble dratt av. Med nytt fokus måtte tilskuerne tenke over fortellingen
en gang til , selv om de hadde både sett og hørt historien svært mange ganger
før.Aller mest imponerende var elevenes glede over å opprtre. De simpelthen
bare elsker å vise noe de har øvet på. Ekte fortellerglede enten det nå var med
eller uten bevegelser. Her var det svært tydelig hvor viktig rytme og bevegelse
er når en er døv . Vi fikk se flott dans og glade barn som liker å vise noe av
det de har lært. Lærerne som tegnspråktolket viste også fantastisk innelvelse
og kroppsbeherskelse i sine engasjerte tolkninger. For oss som hører er det
rørende å se så mange glade barn til tross for sitt handikap smiler og viser
sann glede. Det er som om glede og rytme kommer innenfra. For disse barna er
det helt utenkelig å opptre uten å bevege seg. Da får det heller gå bra at
klappingen foregår ved å vifte med hendene.
 |
| Dramatisering av juleeveangeliet |
 |
| Klappingen foregår ved å riste på hendene |
Madagaskar
12.02.2014 v/ Terje Evensen
