 |
| Far er på besøk hos datteren på spesialskolen "FOFAMA". Hun er døvstum etter sykdom i 4 års alderen. Her på internatskolen har hun venner hun kan kommunisere med og voksne som bryr seg om henne. Far forteller at det først var veldig vanskelig for han og kona å sende datteren på internatskole. Men, når de kommer på besøk og ser at hun har det godt så oppveier det savnet de føler. Dersom hun hadde bodd hjemme , ville hun ikke kunnet gå på skolen siden ingen på den lokale skolen vet hvordan de skal undervise noen som ikke kan høre. |
Det er mye diskusjon rundt dette med at barn bor på internatskoler, spesielt kommer det mange signaler om at dette er problematisk fra Norge. NORAD er meget skeptisk og det samme er organisasjonen jeg jobber for , NMS. Det fremheves manglende rutiner for å unngå f.eks fysiske og seksuelle overgrep . Ved kontroll er det tilfeldig om det er skrevet under på erklæringer og rutiner som gjelder sikkerhet er meget mangelfulle. Vi utførte derfor en intern evaluering av spesialskolene og spesialundervisningen nylig for å få bedre frem hvordan forholdene er for barna. Sammen med CBM(Cristoffel Blinden mission), NMS(Det Norske Misjonsselskap) og FLM kirken (Den Gassisk Lutherske kirke) som skole eier ble det laget en meget god rapport av et team oppnevnt av organisasjonene selv. Jeg fikk gleden av å følge teamet og å bidra med faglige innspill . Evalueringen er blitt godkjent av skole eier og nå er arbeidet startet med oppfølging. Dette vil nok ta sin tid, kanskje flere år for noen punkter. Men, viktige momenter som f.eks sikkerhet og rutiner for å unngå overgrep blir det jobbet med umiddelbart. Forhåpentligvis vil dette arbeidet medføre at barn og ansatte får en tryggere og bedre hverdag ved spesialskolene. Det blir også spennende å følge utviklingen videre de neste månedene og årene. Kommer flere av barna til å bli inkludert i lokale skoler og i lokal samfunnet, eller er det spesialskoler som vil fortsette å være det vanlige på Madagaskar. Avstanden er store og i mange familier er det å få et handikappet barn en skam. Dette sammen med stor fattigdom, gjør at det for mange er en lettelse om barnet kan bo på spesialskole. For mange er det også intet alternativ dersom barnet skal gå på skole.
Når jeg besøker spesialskolene for døve eller blinde , så er det tydelig at barna har det bra. De har venner de kan kommunisere med og de ansatte understreker viktigheten av å kunne sosialere seg sammen med andre med tilsvarende handikap som en selv. Derfor er det så viktig for døve å være med andre døve og blinde å være med andre blinde. Jeg ser at det er gode argumenter både for og imot spesialskoler. Det er lett å ha meninger om hva som er best for andre. Derfor har jeg igjen tatt turen til spesialskolene for å høre hva de som bruker disse skolene til daglig mener. Jeg fikk snakke med foreldre, søsken, elever og ansatte. Alle gir de samme historie : På internatskolen er det godt å være. Der har barna venner de kan kommunisere med og godt stell. Selvfølgelig kan det være vanskelig å være adskilt fra mor og far lenge avgangen, men dette oppveies i veldig stor grad av fordelene. Jeg blir stadig selv ette mange besøk, slått av hvor fornøyde barna er. Det viktigste for de fleste ser ut til å kunne få en utdannelse og ha venner eller voksne som forstår dem.
Jeg ser at det er mange problemer med internatskoler, men det er også mye positivt. Derfor kan vi la noen av brukerne av døveskolen "FOFAMA" i Antsirabe fortelle deres historie. Konklusjonen er kanskje at internatskole er bra for noen og inkludering i lokalt samfunn er best for andre. De fleste ville helst bodd hjemme om det var mulig . Men, siden samfunnet på Madagaskar er som det er foreløpig, forteller mange en historie som forteller at spesialskole er et godt tilbud inntil videre.
Jeg vil videre fortelle noen små enkelthistorier for å belyse hva brukerne selv mener
Se også fellesbloggen : https://madagaskarnms.wordpress.com/
Terje på Madagaskar
