Fortvilelse og håp

Mange har fått mye vann i huset og mye er ødelagt. Fordelen er at da kan man fiske rett ut av vinduet.

Utdeling av madrasser til folk som har fått tingene sine ødelagt av alt vannet.

Det regner mye i høylandet på Madagaskar fortiden. Rismarkene og de vanligvis så fruktbare grønnsaksåkrene står nå under vann. Faktisk er det nå så mye vann at mange nå benytter kano for å komme frem. Selvfølgelig ser enkelte da sin mulighet og starter vanntaxi. Mye vann gir også muligheter til å fiske , både fisk og krepsedyr har fantastiske vekstforhold for øyeblikket. Jeg gikk en liten tur med vår yngste sønn langs kanten av alt vannet. Der møter vi folk som fisker kreps rett ut av vinduet sitt. Tilsynelatene smiler  og ler de. Ja, de har huset fullt av vann. Men, tilgjengjeld kan de fiske og få mye mere mat på den måten. Det er fantastisk hvor positive gasserne vi møter er og klarer å se positivt på en tilværelse som for meg virker helt håpløs. Når huset enten faller ned eller fylles med vann og en mister det lille en har ,så tror jeg mange ville gitt helt opp. Gasserne sier heller "ja , ja. Det ble vanskelig nå, men da får jeg heller finne et nyt sted å sette opp mit hus." Det vokser opp en masse provisoriske hus langs rismarkene fortiden. Mennesker som fra før har lite, bruker det de kan få tak i . Det er strå, plast, rester fra skoproduksjon , plankebiter og bølgeblikk. Kreativiteten er stor og det vikitgste er å få tak over hodet. Det er også fint å se at samfunnet som helhet tar ansvar og hjelper der det er mulig. Det største firmaet som selger skummadrasser delte f.eks ut flere hundre madrasser til trengene og dagligvare butikkene arrangerer spontane matutdelinger til mennesker i nød. Prisen på livsnødvendigheter som mat er gått kraftig opp. En 50 kilos ris sekk  koster nå mye mere enn for kort tid siden, kullet til å koke med koster mere og det samme med grønnsakene. Livet er ikke lett fra før og nå er det enda vankeligere for svært mange både i hovedstaden Antanarivo og mange andre steder på Madagaskar.

Både provisoriske telt, hytter og telt fra hjelpeorganisasjoner står tett i tett f.eks langs rismarkene ved dikene i hovedstaden.

Svært mange har fått huset sitt ødelagt . Fotografen ville også gjerne være med på bildet.

Flere av vaktene våre kom slitne på jobb. De hadde vært oppe hele natten og øst ut vann for hånd med små bøtter. Huset var fylt med vann og mye var blitt ødelagt. Ting de har spinket og spart i årevis for å ha råd til. Nå er problemene store. madrasser er ødelagt, møblemang og utstyr er blitt ubrukelig. Vi spør om de ikke er bitre og skyller på Gud når alt blir så vanskelig. Nei, overhodet ikke svarer de unisont. Det er heller slik at Gud holder oss oppe og gir oss håp når ting er vanskelig. Alene ville vi gått til grunne i håpløsheten, men troen på Gud gir oss fornyet håp og pågangsmot. Med litt hjelp klarer så både våre vakter og de fleste av gasserne som har fått ting ødelagt i vannmassene nå å komme videre. De får kansskje ikke alt erstattet med en gang og forsikring har de jo ikke. Men, med et smil tar de imot det dagen måtte bringe. Morgendagen vet vi lite om enda , forteller de med et lite skuldertrekk.  Kanksje kan jeg lære litt av gasserne jeg møter. Ikke alt kan planlegges og ikke alt er så farlig om det ikke blir helt som en har tenkt seg. En kommer jo også langt med å legge tilværelsen i Guds hender.

Fotballbanen og andre tørre store eller små flekker tas i bruk for å få plass til et lite tak over hodet for de rammende av overforsvømmelsene . Bildet her er fra dikene og mot Akarondrano med høyhuset. Det er mye vann imellom.

Nestekjærlighet I praksis

Matutdeling hver fredag settes det stor pris på.  Mange forteller at dette er dagens første og eneste måltid. 

Et av prosjektene vi jobber med er kirkens sosialprosjekt I Antsirabe. Jeg tok meg en liten tur for å se hva som foregår der en vanlig fredag, som er dagen for matutdeling. Det jeg fikk se må jeg si var ganske imponerende.  Over 200 mennesker var delaktig I noen av aktivitetene ved fattigsenteret Akanisoa. Dessuten var 15 frivillige engasjert. De frivillige kommer  fra Den Gassisk Lutherske kirken som ligger vegg I vegg med sosialsenteret. Det jeg møtte var flere delprosjekter som er ledet under administrasjon fra S.D.L. Jeg kunne treffe mennesker som trengte en håndsrekning til å få:

Unge enslige mødre får hjelp til å få eller lage seg en jobb og  barna får barnehageplass mens mor er på kurs. Mødrene forteller at de vil lage sin egen telefonkiosk, bli syerske på fabrikk eller begynne som privat baker.

•  Et måltid mat 2 ganger I uken. Mange fortalte at maten de fikk denne dagen var det de skulle klare seg med I flere dager.
• Lære seg praktiske ferdigheter, unge kvinner kan gå på kurs og lære å f.eks sy og lage mat.
• Jobb hjelp, enslige mødre får hjelp til å komme I arbeide. Enten  på en arbeidsplass eller ved å lage sitt eget arbeide. De lærer å skrive søknader, få godkjenning om de skal selge noe, bygge sin egen mobil bod for salg , anskaffe ovn om de skal selge pizza på bestilling osv. 
• Barnehage for barna når de unge mødrene får undervisning. Barna er I barnehagen så lenge moren går på kurs, somregel ikke lenger enn ett år.
• Alfabetiserings kurs for fattige som ikke har råd eller anledning til å gå på vanlig skole. Barn, ungdom , voksne og eldre kan få ulike typer undervisning. 

  

  Barn og ungdom som får hjelp til å lære å lese og skrive ved fattigsenteret Akanisoa  I Antsirabe 

Kun administrasjonen er lønnet, resten av arbeidsstyrken er frivillige som gjør en veldig stor innsats for å gi de fattigste et tilbud de har stort behov for. Det er flott å se slik praktisk kristen nestekjærlighet , gitt med så mye kjærlighet og varme som på fattigsenteret Akanisoa I Antsirabe. Senteret drives av gaver fra kirken lokalt, NMS I Norge og andre frivillige gaver. Behovet for materiell og oppgradering av utstyr er I høyeste grad tilstedeværende. Ved større kapasitet og mere midler kunne de hjulpet mange flere enn de som nå får hjelp ved senteret. 

Hjelper og mottaker.  Begge er like stolte og verdige.

Jenter som får kurs I bla finsøm på senteret. Her lærer de praktiske ferdigheter de kan bruke etterpå. Jentene forteller at de ikke har råd til å ta vanlig videregående utdannelse. 

Du kan lese mere på fellesbloggen
www.madagaskarnms.wordpress.com

Barn som får hjelp til å lære å lese og skrive. Ved å lære litt , kan de kanskje få mulighet til å begynne på skolen  etterpå.

Noen av jentene som får gå på kurs og lære bla. Finsøm. Vanlig videregående har de ikke råd til å gå på. Noen som har litt garn , stoff og annet utstyr å avse ?

Terje

Konfirmasjonsleir i Dubai!

Dette er året da jeg skal konfirmeres. Jeg er den eneste skandinaviske ungdommen på Madagaskar og dermed også den eneste som nå skal konfirmeres i mars. Det er ikke tilrettelagt noen konfirmasjonsundervisning her men jeg følger undervisningen til Sjømannskirken - nettkonfirmant- . Det er 10 innleveringer med totalt 10 oppgaver på hver innlevering. Disse oppgavene har jeg gjort sammen med vår støttelærer Nora. Jeg har lært mye om Den hellige ånd, budene, tilgivelse, hvem er Jesus og Gud, Bibelen og oppgaver som: Hva er ett menneske?

I løpet av konfirmant tiden er det også leir men siden jeg er den eneste her så deltok jeg på  Sjømannskirkens sin samling for alle nettkonfirmantene i Afrika og midt østen. Denne gang var leiren i Dubai. 

Sjømannskirken spanderte tur på både meg og mamma for at jeg skulle kunne delta på leiren. Jeg og mamma hadde noen fine dager før leiren startet.  Vi kom fram til Dubai klokken to på natten og var framme på Sjømannskirken klokken halv fem.  På vei til Dubai ble jeg syk med feber derfor  ble første dagen tilbragt i sengen med høy feber. Da feberen andre dagen heller ikke ville slippe taket ble jeg sendt til sykehuset. Her fikk jeg febernedsettende intravenøst og etter fire timer fikk jeg reise tilbake til Sjømannskirken. Heldigvis ble jeg etter dette raskt mye bedre. 

Dagene etter dro vi til Dubai Mall og basarene. Der gikk vi blant annet på kino,kafe, Hennes og Mauritz og handlet på markedet. Alt som man ikke kan gjøre på Madagaskar.

Endelig var det tid for konfirmant leir. Første dagen var de fem tilreisende nettkonfirmantene på tur i byen. Vi tok buss, båt, var på flott sightseeing, akvarium og spiste hamburger. På kvelden tok vi buss tilbake til sjømanskirken for å treffe alle de andre konfirmantene.  Vi hadde bli kjent leker og etter det   hadde vi samtaler om forskellige typer kjærlighet. Guds kjærlighet til menneskene. Vi overnattet i sjømannskirken alle sammen.  Dagen etter startet med frokost, pakke sammen tingene, flere samtaler om kjærlighet og en gudstjeneste. Etter en god lasagne dro vi ut i ørkenen. Der satt vi opp telt og lagde leirplass. Vi satt oss i skyggen og hadde samtaler om : Din neste, hvem er det og hva betyr dette.

Deretter hadde vi fritid til å utforske område rundt leiren og prate med de andre konfirmantene. I solnedgangen spiste vi kylling, ris og salat. 

Rundt leirbålet på kvelden hadde vi gudstjeneste. Senere på kvelden hadde temasamling med tema kroppen vår og seksualitet. Jentene og guttene ble delt i to grupper. 

Kvelden ble avsluttet rundt bålet med grilling av marshmallows. Og mange koselige samtaler. 

Jeg var tidlig oppe neste dag for å se på den fine soloppgangen. Etter frokosten hadde vi stafett i sand dynene og flere samtaler om ; Den barmhjertige samaritan. Etter dette pakket vi sammen teltene. Deretter delte vi oss opp i grupper og plukket søppel i området før vi reiste tilbake til sjømannskirken.

Hoved leiren ble avsluttet med gudstjeneste og mange gode klemmer til alle vi var blitt kjent med. 

Fire av de tilreisende nettkonfirmantene, Sjømannspresten Knut Lyngseth, mamma og mammaen til en av de andre dro videre til Dubai Mall. Hvor det ble handlet litt og spist en deilig middag på Fridays. 

Det var en flott konfirmasjonsleir i Dubai. Å konfirmere seg i utlandet er en fin opplevelse. Konfirmasjonen min er siste helgen i mars. Jeg gleder meg. 

Tusen takk til Sjømannskirken som arrangerte denne flotte leiren for oss konfirmanter. 

Hilsen Mathilde 14 år

Kan en blind lede en blind ?

De siste månedene har det blitt mere og mere tydelig for meg hvor viktig det er å ikke trekke for raske slutninger. Det er ikke alltid det en først tenker vil være det viktigste , som viser seg å være det  vesentligste når en får sett det hele i et større perspektiv. Hvor ofte er det ikke at vi tar med oss vårt eget tenkesett og tror at alle andre må da tenke akkurat likt.

2 blinde elever ved blindeskolen i Tomasina hjelper hverandre med å kaste ball på riktig måte. Når 2 blinde kan hjelpe hverandre, må da vi som kan se klare å hjelpe hverandre!

Jeg besøker internatskoler og tenker at det må være trist for barna  å være borte fra mor og far så lenge avgangen. Så får jeg til svar fra en døv gutt at her på døveskolen er han så heldig!

• Han har sin egen seng , med madrass og teppe. Hjemme ville han delt dette med sine 5 yngre søsken. 
• Han får mat flere ganger om dagen hver dag, mot maks en gang om dagen hjemme. 
• På internatet har han venner som han kan kommunisere med på tegnspråk, hjemme forstår hverken foreldrene eller søsknene stort av det han forsøker å få fortalt.
• På spesialskolen får han lære masse nytt på en måte han kan klare, på den vanlige skolen hjemme måtte han sitte mye og vente. Mange dager lærte han ingen ting.

Slike kontraster hører jeg mange av når jeg er på besøk ved skoler, i lokalsamfunn og i menigheter rundt omkring på Madagaskar. Det er ikke det å ha en jobb som gir status som er viktig , men derimot å ha en stor familie eller venner som bryr seg om en. Det verste som kan skje er om en er ensom og ingen bryr seg om en. Da er ikke livet godt å leve.

Døve og blinde barn leker sammen i skolegården på døveskolen i Tomasina

Ved spesialskolene for blinde og døve møter jeg mange barn som opplever glede ved små ting som jeg tar som en selvfølge. Når jeg synes de har lite, er de kjempe takknemlige og synes de har i overflod. Det er meningen at jeg skal komme med gode råd . Forhåpendtligvis er noen av rådene eller veiledningene jeg bidrar med av det gode slaget som personell eller barn på skolene kan benytte til det bedre. Men, like ofte er det jeg som får gode råd. Det å være glad for de små ting i livet. Å ikke henge seg opp i bagateller , men heller fokusere på det som er det viktigste.Hva er så det viktigste i livet, spør jeg barna ved  døve og blindeskolene ?

Å ha venner å leke med er noe av det viktigste i livet . Her fra blinde og døveskolen i Tomasina

Jo , det viktigste i livet det er :

• Å lære noe nytt hver dag
• Å ha en familie som er glad i deg
• Å ha venner som bryr seg om deg og å selv være en god venn
• Å tro på Gud
• Å få nok mat og vann slik at kroppen fungerer godt
• Å ha tak over hodet til å beskytte mot sol, regn og vind
• Klær til å dekke kroppen , det er litt flaut å gå naken

Ingen snakker om nye mobiltelefoner eller stor TV. Det er klart barna godt kan tenke seg slikt, men det kommer veldig langt ned på listen over de viktigste tingene i livet. På skolen møter de voksne som bryr seg om akkurat dem, det er mye viktigere enn at de har nye bøker eller en stilig skolesekk.  Men, det er klart. Banra vil gjerne ha utstyr slik at de kan lære eller oppleve enda mer.

Å løpe krever trening når en ikke kan se. På blindeskolen får han hjelp til å mestre utfordringene livet kan bringe med seg.

Mange av barna forteller om hvor vanskelig de har det hjemme. Fattigdom gjør mange ting problematisk og det å få et barn med et handikap bedrer ikke situasjonen. Derfor er det veldig viktig for barna jeg møter å legge vekt på at de gjerne vil klare seg selv når de blir eldre. Det å stifte egen familie, få seg en jobb og tjene nok til å livnære seg blir fremhevet som det viktigste når de blir større. Derfor forteller ungdommene ved spesialskolene om at de hjelper de mindre barna. De som er større må bidra slik at de yngre kan klare alt det praktiske som må til i hverdagen. For oss som kan se, kan mye virke som en selvfølge. Men, for et barn uten syn så er selv det å gå på toalettet en stor utfordring før en har helt lært seg hvordan man ordner dette på egen hånd. Ved å hjelpe hverandre klarer barna mye mere enn de gjør alene. Sammen med personalet utvikler barna både lærdom for skolen og for livet. Rektor ved døveskolen i Tomasina forteller stolt om hvor glad han blir når et barn utvikler seg og mesterer ting hun ikke klarte tidligere. Jeg blir ydmykt vitne til hvor viktig det er å øve på det en ønske å bli bedre til. Selv små ting som å løpe eller spise må øves på. For ikke å snakke om lesing, skriving og regning. Livet er fullt av utfordringer, men sammen kan vi overvinne barrierene.

Øvelse til opptreden for familiene på blinde og døveskolen i tomasina

Ja , en blind kan noen ganger lede en blind

Vil du støtte utdanning for døve eller blinde barn på Madagaskar ? Penger ,mat,  leker og utstyr står på listen over hva som trengs.

http://www.nms.no/skoler-for-horselshemmede-madagaskar/category2336.html
 http://www.nms.no/skoler-for-synshemmede-madagaskar/category2338.html

Hilsen fra Terje Evensen, på Madagaskar

Prosjektglimt fra døvearbeidet på Madagaskar

Her har jeg venner og folk som bryr seg om meg!

Lærer Lydia sammen med 4 av elevene ved døveskolen i Tomasina som skal ta eksamen

Vi drar på besøk til døveskolen i Tomasina på østkysten av Madagaskar. Dette er en av de 7 døveskolene kirken eier og driver . Det går omtrent 60 barn på skolen og 25 av disse bor på skolens internat. Barna er i alderen 5 til 20 år gamle og kommer fra et stort geografisk område . Det er mange ulike grunner til at barna har nedsatt hørsel.  For noen er det medfødt , mens det for andre er kommet enten gradvis eller plutselig. Vi hører historier om barn som er blitt syke og blir behandlet med tobakk i ørene. Mangelen på godt helsetilbud , kombinert med et generelt lavt kunnskapsnivå når det gjelder helse, gjør at slike metoder kan bli benyttet. Det er derfor svært viktig at barna blir godt undersøkt av kompetent personell på hørsel når barna kommer til døveskolen. Kanskje kan noen av barna få høreapparater, medisiner eller operasjon som kan bedre deres hørsel. Uansett så er det svært vesentlig å få kartlagt graden av hørselskade for å kunne gi et best mulig undervisningstilbud til barna. Rektor på skolen forteller at det kommer foreldre med barn som har nedsatt hørsel til skolen for å få hjelp. Døveskolen har derfor et  tett samarbeide med leger, klinikker og ørespesialister  som kan undersøke barna og kanskje også behandle  dersom det er mulig. Det kan være krevende å ha et barn med nedsatt hørsel og mange av foreldrene forteller at de synes det er vanskelig å kommunisere med barnet. Nettopp derfor arrrangerer døveskolen kurs for foreldrene og nærmeste familie  i tegnspråk. I tillegg til det å lære å komunisere med tegn , lærer også familien om hva det vil si å ha nedsatt hørsel. Informasjon er viktig, siden svært mange ikke vet hva det innebærer å være døv eller tunghørt. Rektor forteller at skolen bruker mye tid på å informere og undervise i samfunnet om det å ha nedsatt hørsel.  Dette håper døveskolen å kunne gjøre enda mere og bedre. Egne kurs er derfor under utarbeidelse for å sikre at alle familiene får god nok opplæring og oppfølging. Til dette trengs det mere personell , utstyr og samarbeide med flere organisasjoner.  NMS er en av organisasjonene som jobber tett med døveskolene for å sikre et godt tilbud til barn med nedsatt hørsel og deres familie. 

Elever ved døveskolen sammen med sin lærer som også er døv.  De forteller om hvor viktig det er å kunne kommunisere med venner og familie. Dette og masse annet lærer de på skolen og internatet.

 For å komme til døveskolen i Tomasina har vi først tatt et MAF fly fra Farafangana der vi har besøkt blindeskolen der. På flyplassen møter vi en gruppe fra sykehusskipet ”Mercy ship” som skal til Mahjanga for å besøke sykehuset der. Vi kommer i snakk og det viser deg at de ombord har team som jobber både med syn og hørsel. Spesielt øye operasjoner var akuelt ,siden teamet på båten hadde ledig kapasitet og det var krevende å finne pasienter. Vi kunne derfor meddele at vi hadde kontakt med flere blindeskoler, bla. i Tomasina og at vi kunne formidle kontakt. Samarbeidet mellom døveskolen og blindeskolen er tett i Tomasina og vi fikk formidlet kontakt slik at 3 av elevene ved blindeskolen ble undersøkt på sykehusskipet neste dag. Forhåpentligvis kan disse barna få en operasjon som kan bedre deres livssituasjon betraktelig. Slike sammentreff er det mange av i arbeidet på Madagaskar og jeg blir stadig påminnet at vi ikke jobber alene. At Gud er med oss i arbeidet med de svakeste blandt oss er godt å merke, men vi må også ta intiativ selv .

Fra flyplassen fikk vi skyss til hotellet med bilen til Mercy Ship. Nesten alt personellet der er frivillige som jobber en periode på skipet, eller som vår ”sjåfør” som jobbet med logistikken og skulle være i 6 måneder. Fra hotellet gikk veien videre med  små gule trehjuls motorsykkel taxier gjennom tett bytrafikk frem til døveskolen. Ved porten kunne vi se stor aktivitet på skoleområdet. Dette var blindeskolen som foreløpig låner lokaler ved døveskolen som hadde gymtime. Rektor lo godt da vi spurte om ikke det var forstyrrende for barna som hadde time med gymaktiviteter rett på utsiden. Men, for det første så var elevene veldig vandt til ulike aktiviteter både i klasserommet og utenfor. For det andre så er ikke lyd et spesielt stort problem på en døveskole. Da er det nok andre elementer som er mere utfordrende for elever , lærere og foreldre. Mange av elevene må bo på skolen siden det er for langt å reise frem og tilbake.  Å klare å betale skolepenger er en annen utfordring , også selvom skolen holder betaling på et absolutt minimum. Vi ønsker ikke at fattigdom skal være årsaken til at barn ikke får skolen forteller rektor engasjert. Han er en svært engasjert mann som har vært rektor på skolen i 25 år. Vi merker at vi møter et menneske med et stort hjerte for sine elever og sitt personale.Engasjert forteller han om barn som kommer til skolen og har vært mye neglisjert av sin familie grunnet sitt handikap. Når de så kan oppleve at barnet blomstrer opp soialt når de får lære seg tegnspråk og får noen å kommunisere med, da blir han nesten rørt bare han tenker på det.  En av lærerne er også døv. Hun er rekrutert fordi hun er dyktig, ikke fordi hun er døv . Som et sosialt gode får hun lov å ta med seg sin lille baby på jobb, noe som ikke er noen selvfølge i et samfunn med svær få rettigheter for arbeidstager. Rektor forteller at det også er godt for han å møte barn i alle aldre og bli påminnet den viktige oppgaven det er å oppdra og undervise barn. For døveskolen er behovene for utstyr stort. Undervisningsmateriellet er mangelfullt og lærerne har ikke så mye å jobbe med. Alikevel klager de ikke. En av lærerne vi møter er Lydia. Hun underviser klassen som skal ta offisiell eksamen for ferdig grunnutdannelse ( barneskole ). Hun forteller at hun gjerne skulle hatt mere undervisningsmateriell som kunne hjulpet elevene i deres skolegang. Bøker, kart og mere visuelt utstyr tilpasset hørsel utfordringer står på ønskelisten. 

2 av lærerne ved døveskolen forklarer oss og noen elever hvordan eksamen vil foregå. Læreren til høyre er døv og et godt forbilde for elevene ved skolen. Hun er bla. landslagsutøver i friidrett , med løping som spesialitet.

Vi går inn i klassen til lærerer Lydia. Det er 5 elever i klassen som forbereder seg for offisiell eksamen. Døve må ta samme eksamen som alle andre elever , så dette er vedig vanskelig og krevende for barn med hørselsnedsetting. Elevene i klassen er mellom 13 og 20 år gamle. Mange døve begynner sent på spesialskolen fordi de i mange tilfeller først er blitt sendt  til deres lokale skole. Så får de der noen års skolegang .En skolegang der de ofte ikke har lært så mye siden de ikke har fått med seg hva som er blitt sagt i klasserommet grunnet manlende hørsel og opplæring tilpasset deres funksjonsnedsetting. Flere av elevene forteller at de så har blitt nektet å gå på vanlig skole fordi læreren synes det er så vanskelig å lære dem noe. Oliviane forteller at hun så hadde noen år hjemme før hun fikk mulighet til å begynne på døveskolen og bo på internatet der. Hun er fra øya Saint Marie og der er det ikke noe tilbud til døve barn. Lærerne på skolene har ingen opplæring i å undervise døve barn og hun lærte lite på skolen. Nå er hun veldig glad og takknemlig for at hun får gå på døveskolen som den Lutherske kirken driver. Hun har fått lære seg tegnspråk og har mange venner på skolen. Nå jobber hun så hardt som mulig for å klare eksamen slik at hun kan fortsette på skolen. Men, minst like viktig er det at hun her på døveskolen har fått venner å kommunisere med og foreldrene har fått lære seg tegnspråk også.  De kommer på besøk g hun reiser hjem når det er ferie på skolen. Når vi spør hvilke planer hun har for fremtiden, svarer hun at hun ønsker å starte sin egen butikk. Men litt lenger ut i samtalen viser det seg at om hun virkelig kunne velge, ja da ville hun utdannet seg til lærer og undervist døve barn på Saint Marie.Hun virker å være en veldig oppvakt jente som gjerne vil lære mere. Derfor håper jeg det vil være mulig for henne å oppfylle drømmene om en utdannelse. For å nå dette må noen steiner flyttes og barrierer brytes. Sammen med andre aktører i samfunnet, både statlige og private håper jeg vi klarer å åpne veien til videre utdannelse for Olivia og andre barn med behov for tilpasning i deres skolegang.  Det er en endring å merke i utdanningssektoren både i kirken og på Madagaskar generelt når det gjelder å gi barn med handikap et godt skoletilbud. Sammen med våre samarbeidspartnere jobber vi i NMS med å gi alle lik mulighet til utdanning. Enten ved deres lokale skole, på spesial skole eller som hjemme undervisning der det er nødvendig. Her trengs det stor innsats i årene fremover i alle ledd i samfunnet og kirken spiller en viktig rolle med opplysning , holdningsendring og endret praksis til beste for barn med handikap.

Lynda forteller hva hun heter på tegnspråk og hvilke planer hun har for fremtiden. Hun vil gjerne åpne egen butikk og klare seg helt selv med egen familie. På skolen liker hun geografi og kjemi best.

I tillegg til Olivia og læreren Lydia møter vi Mario. Han er nå 20 år gammel .  Det er bare 4 år siden han fikk begynne på skolen og han vil veldig gjerne klare eksamen. Nå har han også begynt å jobbe litt og har tjent nok penger til å kjøpe seg en moped. Dermed kan han selv kjøre til og fra skolen. Han forteller om et helt nytt liv der han nå kan kommunisere med andre gjennom tegnspråk og skrift. Før han begynte på skolen var han veldig isolert og hadde ingen venner. Derfor var han veldig trist og frustrert. Nå som han har fått begynt å lære på skolen, vil han bare lære mere og mere. Han forteller at han sitter oppe om kvldene og jobber med skolearbeidet for å klare eksamen. På skolen har de også fått et datarom og Mario forteller ivrig at data er et veldig nyttig verktøy for døve. Da kan han skrive og se bilder samtidig. Dermed lærer han mye mere enn når han bare må lese i en bok eller skrive av fra tavla. Alle elevene i klassen jeg snakker med har forhåpninger for fremtiden. De ønsker seg som alle andre et godt liv med jobb og familie. I tillegg til de nevnte barn i klassen , treffer vi Anathalia og Lynda. De forteller ivrig at favrittfagene er matte, språk og geografi. Å lære om andre land , steder og folk synes de alle er veldig spennende. For fremtiden håper de å kunne gå videre på skolen og lære enda mere. Etter skolen er håpet å jobbe som kokk, drive butikk, bli lærer eller kjøre minibuss. Vi ønsker dem lykke til med eksamenslesingen og det beste for deres planer fremover.

Selvtillit , læring og ny inspirasjon.

HVA HAR VÆRT DET MEST POSITIVE I PROSJEKTPERIODEN?

 

Noro er 6 år og har fått begynne på skolen med inspirerte lærere og relevant materiell

 Lærerne sier : "Vi har fått økt stolthet og selvtillit i arbeidet vi gjør med barna"

Noen av lærerne i prosjektet som forteller om økt selvtillit og motivasjon i arbeidet på skolen

I forbindelse med avlutning av prosjektet "PROVERT" besøkte jeg noen av skolene for å høre hvordan de har opplevd det å delta i utdanningsprosjektet.

Så er vi kommet til 2015 og utdanningsprojektet jeg har jobbet i har ubønnhørlig kommet til veis ende. Dagen vi har sett frem til med undring og skepsis : hva gjør vi nå! Et prosjekt er jo nettopp dette at det er tidsbegrenset. Imidlertid så er det veldig lett å bli avhengig av det et prosjekt bringer med seg. Det kan være penger, personell, materiell, kurs osv.

Noen av elvene foran et av skolebyggene prosjektet har bygget. Førskole og spesialklasserom med dekorasjoner på veggen!

Jeg var derfor veldig spent når vi tok turen til noen av de innvolverte skolene. Har vi oppnådd noe, har de lært noe mon tro? Ofte har jeg sett at det jeg tror vil være det viktigste, ikke nødvendigvis er det som fester seg som det viktigste når det kommer til realitetene. Provert er et kapasitetsbyggings prosjekt innen utdanningssektoren i kirken som har holdt på nå i 10 år over en prøveperiode og 2 faser. Målene har vært mange og intensjonene gode. Man har skulle arbeide med menneskerettigheter, likestilling, pedagogikk , ledelse , rutiner , miljø og infrastruktur for å nevne noen viktige elementer. Mye har vært planlagt og jobbet med over mange år. Vi er nå igang med sluttrapporter og evalueringer. Der vil vi helt sikkert se at det er mye en har oppnådd , samtidig som at det er mye en ikke har fått til eller blitt ferdige med. Økonomi, kultur og menneskelige fakorer er elementer som både kan medføre at et prosjekt lykkes og at det ikke får så gode resultater. Dette kan jeg komme tilbake til når sluttrapporter og evalueringer er ferdige. Det jeg imidlertid fant som veldig spennende og gledelig da vi spurte brukerne selv hva de hadde fått ut av prosjektet, var ikke det vi hadde forutsett som det viktigste. Men, når jeg får tenkt meg litt om så ser jeg raskt at her har vi virkelig oppnådd gode resultater. Hva er det så lærere , elever og foreldre forteller om ?

Vi reiser til flere skoler, bla. til FLM skolen Ankazomivotra som ligger omtrent en times kjøretur vest for Antsirabe på veien mot Morondava. Skolen der har deltatt i prosjektet i mange år og jeg lurer på hva som har vært deres utbytte:

• blinde og døve barn har kunnet få undervisning
• Nytt bygg til førskole og spesialundervisning
• Kursing av lærerne
• Nytt relevant undervisningsmateriell blir brukt i klassene

Når jeg så spør hva dette har gjordt med lærere, elver og foreldre , så er svaret meget viktig :

• Lærerne har fått økt stolthet og selvtillit i forhold til eget arbeide
• Lærerne er mere aktive og kreative i sin undervisning, nye metoder blir benyttet
• Elevene melder om økt motivasjon i skolearbeidet
• Både elever , lærere og foreldre melder at de har økt stolthet for skolen sin
• Foreldrene har økt motivasjon for å sende sine barn på skolen
• Foreldrene melder at de i større grad er villige til å delta i barnas skolegang og skolens aktiviteter
• Resultatene på eksamen er bedret

Lærerne forteller entusistisk at de har lært mye i prosjektperioden, de har bla. lært å :

• Inspirere hverandre
• Dele kunnskap og materiell
• Bruke nyervervet kompetanse
• Lytte til hverandre og støtte hverandre
• Å inkludere barn med handikap eller læringsvansker
• Å involvere foreldrene i barnas skolegang

Jeg må si at det er inspirerende at deltagerne i prosjektet kan fortelle om økt selvtillit, selvforståelse og motivasjon i skolehverdagen. Dette er kanskje enda viktigere enn de rene faktatall prosjektet har gitt. Noen ganger er kvalitet viktigere enn kvantiet og verdier viktigere enn resultater.

Nå venter vi i spenning på om vi får fortsette arbeidet med grunnskolene kirken driver med fokus på inkludering av barn som ofte ikke blir prioritert til skolegang. Provert har vært et spennende prosjekt som nå er i sin avlutningsfase, jeg gleder meg til fortsettelsen.

Det har vært flott å jobbe med barn og lærere ved skolene i utdanningsprogrammet "Provert". Å få besøk av en wasa - utlending - er alltid populært

Terje, pedagogisk rådgiver for undervisningsprogrammet Provert

Verdens beste julegave!

Nydelige lille Mathias er nå endelig blitt en del av vår familie. 

Vi er lykkelige foreldre, storesøster og storebror. 

En bedre julegave er det vel ikke mulig å få!!!

Familien er komplett med 3 fantastiske barn. 

Lykken er stor!!!