Store fakter på fotballbanen - vennskapelig idrettsaktivitet for barna ved døveskolen AKAMA

Snart er det kamp - dette blir spennende!

Hvordan kan dommeren gi beskjed når spillerne ikke hører fløyta?
Det var første spørsmål som kom opp da ideen om vennskapelige kamper mellom døveskolens elever og elever ved den amerikanske skolen (ASA).

Lagbilde før jente kamp i fotball. AKAMA i blå og hvit stripete drakter

Det gir noen nye muligheter å ha sine barn på internasjonal skole. For en tid tilbake fikk vi muligheten til å nominere AKAMA - kirkens døveskole her i Antanarivo -til å være mottaker av matvarer på en sosial innsamling som elevene ASA arrangerete. Da elevene ved døveskolen kom for å motta matvarne ble de invitert til å ta en titt på idrettsplassen ved skolen. Barna lyste opp med stoer smil og store fakter da de fikk se en stor fotballbane og basketbane. Der og da ble ideen om vennskapelig kontakt mellom elever ved de to skoler skapt. Nå et par måneder etterpå er kontakten et faktum. Jeg har kunnet formidle ønske og kontakt informansjon. Selve avtalene har skolene selv stått for. Nå blir det spennende å se om dette er et samarbeide som kommer til å vare, eller om det hele dør ut etter kun en gangs forsøk.

Et lite taktikk møte på tegnspråk før kamp

Onsdag 9.april var det altså duket for vennskapelige kamper i fotball og basketball. ASA deltar og arrangerer en turnering der 7 skoler i Antanarivo deltar. Håpet er at AKAMA nå vil kunne bli invitert med når det startes ny turnering. Elevene ved Akama møtte spente opp og var klare til kamp. Noen hadde spilt kamper før, mens for andre var det første gangen de skulle spille kamp med dommer og skikkelige regler. Det var egne lag etter alder og kjønn både i basket og fotball. Spesielt i basketball var det tydelig at elevene ved den amerikanske skolen hadde trenet mye mere enn elevene på AKAMA. Det ble aldri spennende på basket banen. Til det var forskjellen i ferdigheter for stor. Men, det viktigste var tross alt å delta og oppnå kontakt. De døve elevene koste seg masse og viste stor iver . De er vant til at dommeren bruker flagg til å kommusisere med. For elevene ved ASA var dette en ny opplevelse. Løsningen ble å bruke både fløyte og flagg. Da kunne både hørende og ikke hørende få med seg beskjedene fra dommeren. Dette sammen med tegn fungerte godt.  Noen situasjoner der forvirringen var stor oppstod naturlig nok i starten, men det bedret seg raskt som spillerne ble vant til å se etter flagget.

Stor innsats fra begge lag

I fotball derimot, var de døve barna fullt på høyden ferdighetsmessig. De hadde riktignok ikke øvet så mye på å spille som lag og på såpass stor bane. Det tok derfor gjern en omgang å komme skikkelig inn i forholdene og mulighetene. Spesielt de eldste guttene ved AKAMA gjorde det godt og vant sine kamper. Dette gav helt tydelig mersmak og barna gleder seg allerede til neste kamp. Vi diskuterer mere formelt samarbeide skolene imellom både innen idrett og andre områder. Det første skritt er å at elevene ved AKAMA kan få trene på fotball og basketbanen når den er ledig. Da vil de bli mere vant til å spille sammen og på skikkelig bane. Dessuten er det planer om en gjenvisitt der noen elever ved ASA kommer til AKAMA: Dette hadde barna veldig lyst til å få til, så det blir spennende å se på fortsettelsen.

Basketkamp - dommer med flagg

Dette ble en veldig spennende dag for elevene ved døveskolen. De møtte opp med 4 lag og stor heiagjeng. Entusiasmen var det ingenting å si på hverken fra spillere eller publikum.

Gutter "16" fra AKAMA - flotte Norske drakter

Høstferie på Foulpointe

Barna har akkurat hatt en uke høstferie. Nå tenker dere at jeg skriver feil, men det er omvendt årstid her og derfor har skolen altså høstferie nå.

Vi trengte enda mere sol og varme og muligheten til bare å slappe av som familie. Da var en uke på Foulpointe som ligger på Madagaskars østkyst det vi trengte for en uke med full avslapping.

En deilig uke med bading, lek og morro for små og store.

Nydelig utsikt fra vår bungalow.

Gabriel har funnet en "sjøstjerne", men vi aner ikke hvilken type dette er? 

Kanskje noen som veit hva dette er?

Kokosnøtter er veldig stas.

Deilig med lunsj på stranden. Reker og hummer smaker deilig.

Mathilde koser seg også.

En selfie må man jo også ha fra stranden!

Flotte jenta vår. 

Kjærestepar med snart 15 års ekteskap!

,

Gabriel traff en god venn ifra skolen sin. De hadde det veldig gøy sammen og det ble mange turer med denne båten i løpet av uken. 

Norske misjonærgraver

Etter lang tid har vi nå endelig tatt fatt på alle misjonærgravene. De skal alle bli fine og presentable. Det er mye arbeid da planter og ugress vokser raskt her. Naturlig slitasje har også gjort at mange av gravene krever mye restaurering.

Mange misjonærer har gjort en flott innsats på Madagaskar og flere endte også sine dager på denne flotte øya. Både sykdom og ulykker har tatt mange liv.

Arbeidet har nå startet i Antsirabe ved FLM kirken og på Fremmed kirkegården. Vi får god hjelp av vaktmester Nary på Lovasoa. Han er ansvarlig for at arbeidet blir gjort. Hele 8 mann startet på jobben 5 mars og alt skal være ferdig i Antsirabe til påske. Det er mye jobb, luking, fjerning av trær og busker, gravstener skal pusses fri for mose, navn skal skrives pent på gravstenene, endel steder må det også ordnes på ødelagte stener osv...

Alt skal og blir gjort med stor respekt for den avdøde og etterlatte familie.

Misjonærene før oss gjorde en fantastisk innsats og de fortjener å bli hedret på denne måten.

Når alt er ferdig vil gravene bli vedlikeholdt hver tredje måned. Dette for å kunne holde de fine.

Første arbeidsdag.

Vaktmester Nary i midten og Madam Joanina fra kultursenteret begge fra Lovasoa.

Gutta er i gang på kirkegården  ved FLM kirken i Antsirabe. 

Det er overgrodd og ikke særlig pent og presentabelt. 

Etter en dags arbeid er gravene her blitt fine og presentable. 

Her er noen av gravene ved fremmed kirkegården. De er stort sett dekket av busker og trær. 

Etter ett par dagers arbeid begynner det virkelig å bli mye bedre. Fremdeles skal gravene pusses for mose og navn skal males på igjen. Det blir ikke mye blomster på gravene da vi har dårlig erfaring med at disse blir tatt for så å bli solgt videre. 

Gravene vaskes og pusses. 

Under her er noen av de ferdige stelte graven ved Fremmed kirkegården i Antsirabe:

Her skal det ryddes litt mere slik at man kan gå rundt gravene. 

Barnegraven skal få nytt navn skilt.

Gravene til venstre er gassiske barnegraver.

Madam Joanina, ved kultursenteret ved Lovasoa har assistert og hjulpet meg gjennom hele prosessen. Tusen takk til henne for flott jobb og mye hjelp. 

Vaktmester ved gravplassen. Her ved siden av sin avdøde kones grav. Han har også vært til god hjelp da han har god oversikt over gravplassen. Dessverre har det nå vært tyver her og stjålet fliser fra graven til konen. 

Inngangen til Fremmed kirkegården. 

Dette har vi ventet på lenge - Ny skole i Ankaboka i Bara området

Det er både spennende og litt flaut å synge for de besøkende i prosjektene

Planting av trær i skolegården. Et passende lass med kumøkk ble raskt skaffet som gjødning. Ungene er virkelig flinke til å jobbe. Ingen som er redde for å bli møkkete på hendene her ihvertfall!

Endelig har vi fått ny skole med fine nye benker 

Velkomst sang på gassisk for å feire besøk og ny skole

Endelig - dette har vi ventet på lenge!

Ny brønn som sikrer vann til skolehagen. Vannstanden på grunnvannet varierer med omtrent 10 meter avhengig av tørke- eller regnsesong.

Det er 60 mil å kjøre fra Antanarivo til Ihusy. Derfra fortsetter ferden sørover i retning tulear. Vi stopper etter en time  i Ranohira for å overnatte, ved inngangen til den fantastiske nasjonalparken Isalo. Derfra drar vi videre og kjører over en time til. Omtrent ved steinen som markerer at det er 36 km til Sakara , tar vi av fra hovedveien. Nå er det ikke bare huller i veien, men en naturlig laget sandvei som er blitt til ved at mange har kjørt samme vei. Noen steder er den god, nesten som å kjøre på fin snø. Andre steder er terrenget mere krevende ,der det er godt å ha store dekk og 4-hjulstrekk. En liten time inn det som ser ut som fullstendig ødemark så dukker en stor landsby opp. Området er blitt ganske rikt etter funn av store mengder safirer . Vi har altså kjørt i nesten 16 timer for å komme til landsbyen Ankaboka i Bara området. Her jobber vi gjennom prosjektet "grønne skoler i Bara". Bara stammen er i stor grad overlatt til seg selv av myndighetene og det er i dette området kvegtyvene har herjet de siste årene. Det er således ikke alle stedene vi trygt kan dra, men hit går det fint å reise.

Kolleger i gronne skoler -Provert, Bara og Shalom på vei til skolebesøk

Kirken hadde en skole som ble ødelagt av syklon. I en periode på 5 år har de nå hatt skole i kirken, med meget blandede erfaringer.Gleden er derfor stor når det nå står en helt ny skole ferdig.En skole skal se ut på en spesiell måte og undervisningen foregå i et klasserom . Møblene har eget navn (dablio) og er bygget på en egen måte der bord og benk henger sammen. Da har man en skikkelig skole. Siden jeg var her sist , så er skolen nå altså ferdig. Landsbyen har søkt om støtte til å bygge ny skole til barna. De har fått tilskudd gjennom prosjektene "grønne skoler" og Provert. Som jobber via den lutherske kirken og forvalter bla.bistandspenger fra Norge. Når en gir tilskudd, så betyr det at landsbyen selv må dekke mye av utgiftene og stå for arbeidet. De har fått hjelp til å kjøpe inn tak, tak konstruksjonen , sement og noe møbler. Resten har landsbyen og foreldrene selv ordnet på dugnad. De har støpt murstein til å bygge, de gravet og båret. Svært mange arbeidstimer er lagt ned i denne nye skolen. Men, så har den blitt flott også. Laget i ekstra sterk murstein med sement innblandet jorden. Det er ekstra høyt under taket , dette for å unngå at det blir altfor varmt under bølgeblikk taket.

Ny skole med stor skolegård og mulighet for utvidelse. Denne skal tåle både syklon og styrtregn i mange år. 

Det er en tydelig stolt leder for skolestyret og foreldregruppen som møter oss. De har nå vist at de er istand til å ferdigstille det de har lovet å gjøre. Vi er mektig imponerte over resultatet. Det blir derfor arrangert et folkemøte for å diskutere videre planer og fremdrift. Det har nemlig oppstått et svært gledelig problem. Med ny skole ønsker svært mange foreldre at deres barn får gå på skolen og lære mere. Skolen er dermed raskt blitt full og det er mange som ikke får plass. Vi diskuterer derfor muligheten for å utvide skolen med et klasserom til og et uteklasserom eller en paviljong. Dette for å sikre flere en skolegang som kan gi nye muligheter for fremtiden til barna. Siden det er et prioritert mål å få flere jenter til å gå lenger på skolen, dannet vi en kvinneorganisasjon. Denne organiseringen håper vi skal styrke kvinnenes plass og mulighet til å være med å bestemme. Kvinnene får ansvar for miljøet på skolen , både det fysiske og psykiske. Dessuten ber vi om assistanse til å lage et program med punkter for å tilpasse skoledriften mere til jentenes behov. Dette var kvinnene veldig fornøyde med og de valgt raskt sin president som selv mennene må lytte til.

Et av målene er at flere jenter skal fortsette lenger på skolen og ikke slutte for giftemål eller jobb fra 11 års alder

Det ble to flotte dager med sang, dans, dekorering av skolen og planting av nye trær. Skolen har fått brønn som det alltid vil være vann i. Dette sikrer gode forhold for å få laget en flott skolehage der elevene kan lære om planter , grønnsaker og trær. Målet er også at det skal kunne dyrkes så mye grønnsaker der at det kan gi litt inntekt til skolen. Det trengs i stor grad siden skolen mangler materiell og lærerne får lite lønn. Foreldrene betaler noe skolepenger , men dette er på ingen måte nok. Lærerne blir derfor svært glade når vi overleverer noen skolebøker,  kladdebøker, sakser , farger , papir og lim. Da kan de selv fortsette å dekorere klasserommene som de selv ønsker.

Nytt hoppetau var veldig populært og ble øyeblikkelig innviet til sang og dans

Vi gleder oss til forsettelsen. Skolen i Ankaboka blir vår nye pilot skole sør på Madagaskar.

Dans og lek i skolegården

Vi håper å se videre forandring når vi kommer tilbake neste gang. Først skal det arbeides for å få finansiering på plass for nye utvidelser og forbedringer.

Lokal lunch med ris og laoka - kylling i olje og tomater. Smaker veldig bra sammen med risjuice.

Spesiell stor vekt legger vi på at skolen vil lage en god skolehage der barna kan få praktisk undervisning sammen med undervisningen inne i klasserommet.

Vi fikk gjordt det nye klasserommet klart med mulighet for å henge opp dekorasjon og materiell. Vanligvis er klasserommene helt frie for materiell på veggene. Vi ønsker å se hva elevene lærer og jobber med på skolen

Takk for besøket og velkommen tilbake

Når gleden kommer innenfra

Feiring på døveskolen i Antsirabe 1.februar 2014

Danseforestilling

De døves jul ble markert med brask og bram på døveskolen i Antsirabe nå første lørdagen i februar. Da kom det besøkende fra de andre døveskolene, kirkeledelsen med presidenten i spissen, myndighetene , døveforeningen på Madagaskar, støttespillere og foreldre. Dette ble markert ekstra stort dette året og vi i NMS ville gjerne støtte opp om arrangementet. 

Dans er et flott uttrykksmiddel for døve barn

Jeg kjørte derfor de 180 km fra Antanarivo til Antsirabe med tidlig avreise kl. 05.30. Min sønn Gabriel ble med , siden han gjerne ville leke med en vennninne. Morgentrafikken var rolig og det gikk raskt gjennom det irrgrønne jordbrukslandskapet mot Antsirabe. Etter et par stopp for inntak av ”mofakondro”(innbakt banan) ble Gabriel sluppet av på Lovasoa for å leke med Norun som også er norsk. Selv kjørte jeg    gjennom folkevrimmelen denne lørdag morgen over til døveskolen. Porten som tar deg inn på skolens område var ekstra trang denne morgenen, kanskje for å understreke den varme velkomsten når en først var kommet innenfor portene. Døveskolen har et stort grønt område og denne morgenen yret det av unger på hele plassen utenfor skolebygget. Barna virket oppglødde og glade. Det var helt tydelig at dette var en stor dag som de hadde gledet seg til lenge. Svært mange hadde tatt på seg sine fineste klær og spesielt jentene var pyntet med flotte kjoler. Slike som vi ofte ser på søndagene når gasserne går i kirken. For oss nordboere er slike fine ”ballkjoler” forbeholdt store fester . I tillegg til fine klær var endel også iført kostymer av forskjellig slag, så her var det tydelig at noe spesielt skulle skje. 

1.klassinger med dans og sang

Barna på døveskolen er generelt veldig kontaktsøkende og vil  gjerne hilse på alle som kommer forbi. Spesielt stas er det med utlendinger på besøk. Som vanlig når en kommer så er det svært mange barn som vil hilse. De døve barna hilser pent med tegn , vil ta på deg og gjerne få en hilsen tilbake. Alltid blir en vist veien dit en skal gå. Denne gangen var riktig vei å gå mot scenen i internat bygget. Der var det masse folk . Det var besøkende , foreldre, barn , elever og lærere. Vel på plass kunne forestillingen begynne, bare en halv time forsinket. En markering som skulle vare i 5.5 timer , der alt ble tolket på tegnspråk både til elever og tilhørere. Selv uten mat og drikke underveis klarte barna på imponerende vis å sitte stille og høre på både taler og preken. Det var ofesielle taler og mindre ofesiell taler. Dette var en viktig feiring som måtte markeres skikkelig. En måte å gjøre dette på er å gi alle med vikitg nok posisjon en mulighet til å bidra med noe. Som utlendinger og også representanter for en svært viktig støttespiller, måtte jeg selvfølgelig opp på podiet. Heldigvis var det flere nordmenn der denne dagen. Sammen med 4 vernepleierstudenter og Anders Rønningen ved Lovasoa kunne jeg derfor bidra med en liten julesang. Vi sang ”Deilig er jorden” som også er også oversatt til gassisk og ble simultan oversatt på tegnspråk.

Utlendingene måtte selvfølgelig opptre - det viktigste er å delta blir det hevdet...

 

Lærerkoret synger flotte sanger flerstemt

Vi fikk gleden av å å høre lærerne synge flere sanger , elever synge og lese dikt. Det var dans og skuespill. Spesielt kreativt var tolkningen av juleevangeliet som sluttet idet kong Herodes gir vaktene beskjed om å drepe alle guttebarn. Dette markeres skikkelig i skuespillet og det hele avsluttes med at vaktene drar dukkebarn ut av hendene på ”gråtende” mødre. Faktisk så engasjerte var deltakerne i skuespillet at både armer og ben på dukkene ble dratt av. Med nytt fokus måtte tilskuerne tenke over fortellingen en gang til , selv om de hadde både sett og hørt historien svært mange ganger før.Aller mest imponerende var elevenes glede over å opprtre. De simpelthen bare elsker å vise noe de har øvet på. Ekte fortellerglede enten det nå var med eller uten bevegelser. Her var det svært tydelig hvor viktig rytme og bevegelse er når en er døv . Vi fikk se flott dans og glade barn som liker å vise noe av det de har lært. Lærerne som tegnspråktolket viste også fantastisk innelvelse og kroppsbeherskelse i sine engasjerte tolkninger. For oss som hører er det rørende å se så mange glade barn til tross for sitt handikap smiler og viser sann glede. Det er som om glede og rytme kommer innenfra. For disse barna er det helt utenkelig å opptre uten å bevege seg. Da får det heller gå bra at klappingen foregår ved å vifte med hendene.

Dramatisering av juleeveangeliet

 

Klappingen foregår ved å riste på hendene

Madagaskar 12.02.2014  v/ Terje Evensen

 

Juleforestilling ved ASA

Den amerikanske skolen i Antananarivo hadde i dag juleforestilling. Det er enda en uke igjen på skolen før juleferie.  Det er alltid veldig hyggelig med nydelig barnesang og fine dekorasjoner.

 

I år kom også selveste nissen på besøk og alle barnas fikk fortelle hva de ønsket seg til jul.

Gabriel Prince visket i øret til nissen så ikke veit vi hva han har ønsket seg eller hva nissen kommer med i år! Vi får bare vent og se hva som dukker opp........

 

Neste uke er vi klare for enda en juleforestilling da med de store barna!

 

Vi gleder oss allerede nå!

 

 

 

 

Alle barna fra 2,5 år til 6 år samlet for å hilse på Nissefar!