Prosjektglimt fra døvearbeidet på Madagaskar

Her har jeg venner og folk som bryr seg om meg!

Lærer Lydia sammen med 4 av elevene ved døveskolen i Tomasina som skal ta eksamen

Vi drar på besøk til døveskolen i Tomasina på østkysten av Madagaskar. Dette er en av de 7 døveskolene kirken eier og driver . Det går omtrent 60 barn på skolen og 25 av disse bor på skolens internat. Barna er i alderen 5 til 20 år gamle og kommer fra et stort geografisk område . Det er mange ulike grunner til at barna har nedsatt hørsel.  For noen er det medfødt , mens det for andre er kommet enten gradvis eller plutselig. Vi hører historier om barn som er blitt syke og blir behandlet med tobakk i ørene. Mangelen på godt helsetilbud , kombinert med et generelt lavt kunnskapsnivå når det gjelder helse, gjør at slike metoder kan bli benyttet. Det er derfor svært viktig at barna blir godt undersøkt av kompetent personell på hørsel når barna kommer til døveskolen. Kanskje kan noen av barna få høreapparater, medisiner eller operasjon som kan bedre deres hørsel. Uansett så er det svært vesentlig å få kartlagt graden av hørselskade for å kunne gi et best mulig undervisningstilbud til barna. Rektor på skolen forteller at det kommer foreldre med barn som har nedsatt hørsel til skolen for å få hjelp. Døveskolen har derfor et  tett samarbeide med leger, klinikker og ørespesialister  som kan undersøke barna og kanskje også behandle  dersom det er mulig. Det kan være krevende å ha et barn med nedsatt hørsel og mange av foreldrene forteller at de synes det er vanskelig å kommunisere med barnet. Nettopp derfor arrrangerer døveskolen kurs for foreldrene og nærmeste familie  i tegnspråk. I tillegg til det å lære å komunisere med tegn , lærer også familien om hva det vil si å ha nedsatt hørsel. Informasjon er viktig, siden svært mange ikke vet hva det innebærer å være døv eller tunghørt. Rektor forteller at skolen bruker mye tid på å informere og undervise i samfunnet om det å ha nedsatt hørsel.  Dette håper døveskolen å kunne gjøre enda mere og bedre. Egne kurs er derfor under utarbeidelse for å sikre at alle familiene får god nok opplæring og oppfølging. Til dette trengs det mere personell , utstyr og samarbeide med flere organisasjoner.  NMS er en av organisasjonene som jobber tett med døveskolene for å sikre et godt tilbud til barn med nedsatt hørsel og deres familie. 

Elever ved døveskolen sammen med sin lærer som også er døv.  De forteller om hvor viktig det er å kunne kommunisere med venner og familie. Dette og masse annet lærer de på skolen og internatet.

 For å komme til døveskolen i Tomasina har vi først tatt et MAF fly fra Farafangana der vi har besøkt blindeskolen der. På flyplassen møter vi en gruppe fra sykehusskipet ”Mercy ship” som skal til Mahjanga for å besøke sykehuset der. Vi kommer i snakk og det viser deg at de ombord har team som jobber både med syn og hørsel. Spesielt øye operasjoner var akuelt ,siden teamet på båten hadde ledig kapasitet og det var krevende å finne pasienter. Vi kunne derfor meddele at vi hadde kontakt med flere blindeskoler, bla. i Tomasina og at vi kunne formidle kontakt. Samarbeidet mellom døveskolen og blindeskolen er tett i Tomasina og vi fikk formidlet kontakt slik at 3 av elevene ved blindeskolen ble undersøkt på sykehusskipet neste dag. Forhåpentligvis kan disse barna få en operasjon som kan bedre deres livssituasjon betraktelig. Slike sammentreff er det mange av i arbeidet på Madagaskar og jeg blir stadig påminnet at vi ikke jobber alene. At Gud er med oss i arbeidet med de svakeste blandt oss er godt å merke, men vi må også ta intiativ selv .

Fra flyplassen fikk vi skyss til hotellet med bilen til Mercy Ship. Nesten alt personellet der er frivillige som jobber en periode på skipet, eller som vår ”sjåfør” som jobbet med logistikken og skulle være i 6 måneder. Fra hotellet gikk veien videre med  små gule trehjuls motorsykkel taxier gjennom tett bytrafikk frem til døveskolen. Ved porten kunne vi se stor aktivitet på skoleområdet. Dette var blindeskolen som foreløpig låner lokaler ved døveskolen som hadde gymtime. Rektor lo godt da vi spurte om ikke det var forstyrrende for barna som hadde time med gymaktiviteter rett på utsiden. Men, for det første så var elevene veldig vandt til ulike aktiviteter både i klasserommet og utenfor. For det andre så er ikke lyd et spesielt stort problem på en døveskole. Da er det nok andre elementer som er mere utfordrende for elever , lærere og foreldre. Mange av elevene må bo på skolen siden det er for langt å reise frem og tilbake.  Å klare å betale skolepenger er en annen utfordring , også selvom skolen holder betaling på et absolutt minimum. Vi ønsker ikke at fattigdom skal være årsaken til at barn ikke får skolen forteller rektor engasjert. Han er en svært engasjert mann som har vært rektor på skolen i 25 år. Vi merker at vi møter et menneske med et stort hjerte for sine elever og sitt personale.Engasjert forteller han om barn som kommer til skolen og har vært mye neglisjert av sin familie grunnet sitt handikap. Når de så kan oppleve at barnet blomstrer opp soialt når de får lære seg tegnspråk og får noen å kommunisere med, da blir han nesten rørt bare han tenker på det.  En av lærerne er også døv. Hun er rekrutert fordi hun er dyktig, ikke fordi hun er døv . Som et sosialt gode får hun lov å ta med seg sin lille baby på jobb, noe som ikke er noen selvfølge i et samfunn med svær få rettigheter for arbeidstager. Rektor forteller at det også er godt for han å møte barn i alle aldre og bli påminnet den viktige oppgaven det er å oppdra og undervise barn. For døveskolen er behovene for utstyr stort. Undervisningsmateriellet er mangelfullt og lærerne har ikke så mye å jobbe med. Alikevel klager de ikke. En av lærerne vi møter er Lydia. Hun underviser klassen som skal ta offisiell eksamen for ferdig grunnutdannelse ( barneskole ). Hun forteller at hun gjerne skulle hatt mere undervisningsmateriell som kunne hjulpet elevene i deres skolegang. Bøker, kart og mere visuelt utstyr tilpasset hørsel utfordringer står på ønskelisten. 

2 av lærerne ved døveskolen forklarer oss og noen elever hvordan eksamen vil foregå. Læreren til høyre er døv og et godt forbilde for elevene ved skolen. Hun er bla. landslagsutøver i friidrett , med løping som spesialitet.

Vi går inn i klassen til lærerer Lydia. Det er 5 elever i klassen som forbereder seg for offisiell eksamen. Døve må ta samme eksamen som alle andre elever , så dette er vedig vanskelig og krevende for barn med hørselsnedsetting. Elevene i klassen er mellom 13 og 20 år gamle. Mange døve begynner sent på spesialskolen fordi de i mange tilfeller først er blitt sendt  til deres lokale skole. Så får de der noen års skolegang .En skolegang der de ofte ikke har lært så mye siden de ikke har fått med seg hva som er blitt sagt i klasserommet grunnet manlende hørsel og opplæring tilpasset deres funksjonsnedsetting. Flere av elevene forteller at de så har blitt nektet å gå på vanlig skole fordi læreren synes det er så vanskelig å lære dem noe. Oliviane forteller at hun så hadde noen år hjemme før hun fikk mulighet til å begynne på døveskolen og bo på internatet der. Hun er fra øya Saint Marie og der er det ikke noe tilbud til døve barn. Lærerne på skolene har ingen opplæring i å undervise døve barn og hun lærte lite på skolen. Nå er hun veldig glad og takknemlig for at hun får gå på døveskolen som den Lutherske kirken driver. Hun har fått lære seg tegnspråk og har mange venner på skolen. Nå jobber hun så hardt som mulig for å klare eksamen slik at hun kan fortsette på skolen. Men, minst like viktig er det at hun her på døveskolen har fått venner å kommunisere med og foreldrene har fått lære seg tegnspråk også.  De kommer på besøk g hun reiser hjem når det er ferie på skolen. Når vi spør hvilke planer hun har for fremtiden, svarer hun at hun ønsker å starte sin egen butikk. Men litt lenger ut i samtalen viser det seg at om hun virkelig kunne velge, ja da ville hun utdannet seg til lærer og undervist døve barn på Saint Marie.Hun virker å være en veldig oppvakt jente som gjerne vil lære mere. Derfor håper jeg det vil være mulig for henne å oppfylle drømmene om en utdannelse. For å nå dette må noen steiner flyttes og barrierer brytes. Sammen med andre aktører i samfunnet, både statlige og private håper jeg vi klarer å åpne veien til videre utdannelse for Olivia og andre barn med behov for tilpasning i deres skolegang.  Det er en endring å merke i utdanningssektoren både i kirken og på Madagaskar generelt når det gjelder å gi barn med handikap et godt skoletilbud. Sammen med våre samarbeidspartnere jobber vi i NMS med å gi alle lik mulighet til utdanning. Enten ved deres lokale skole, på spesial skole eller som hjemme undervisning der det er nødvendig. Her trengs det stor innsats i årene fremover i alle ledd i samfunnet og kirken spiller en viktig rolle med opplysning , holdningsendring og endret praksis til beste for barn med handikap.

Lynda forteller hva hun heter på tegnspråk og hvilke planer hun har for fremtiden. Hun vil gjerne åpne egen butikk og klare seg helt selv med egen familie. På skolen liker hun geografi og kjemi best.

I tillegg til Olivia og læreren Lydia møter vi Mario. Han er nå 20 år gammel .  Det er bare 4 år siden han fikk begynne på skolen og han vil veldig gjerne klare eksamen. Nå har han også begynt å jobbe litt og har tjent nok penger til å kjøpe seg en moped. Dermed kan han selv kjøre til og fra skolen. Han forteller om et helt nytt liv der han nå kan kommunisere med andre gjennom tegnspråk og skrift. Før han begynte på skolen var han veldig isolert og hadde ingen venner. Derfor var han veldig trist og frustrert. Nå som han har fått begynt å lære på skolen, vil han bare lære mere og mere. Han forteller at han sitter oppe om kvldene og jobber med skolearbeidet for å klare eksamen. På skolen har de også fått et datarom og Mario forteller ivrig at data er et veldig nyttig verktøy for døve. Da kan han skrive og se bilder samtidig. Dermed lærer han mye mere enn når han bare må lese i en bok eller skrive av fra tavla. Alle elevene i klassen jeg snakker med har forhåpninger for fremtiden. De ønsker seg som alle andre et godt liv med jobb og familie. I tillegg til de nevnte barn i klassen , treffer vi Anathalia og Lynda. De forteller ivrig at favrittfagene er matte, språk og geografi. Å lære om andre land , steder og folk synes de alle er veldig spennende. For fremtiden håper de å kunne gå videre på skolen og lære enda mere. Etter skolen er håpet å jobbe som kokk, drive butikk, bli lærer eller kjøre minibuss. Vi ønsker dem lykke til med eksamenslesingen og det beste for deres planer fremover.