Når gleden kommer innenfra

Feiring på døveskolen i Antsirabe 1.februar 2014

Danseforestilling

De døves jul ble markert med brask og bram på døveskolen i Antsirabe nå første lørdagen i februar. Da kom det besøkende fra de andre døveskolene, kirkeledelsen med presidenten i spissen, myndighetene , døveforeningen på Madagaskar, støttespillere og foreldre. Dette ble markert ekstra stort dette året og vi i NMS ville gjerne støtte opp om arrangementet. 

Dans er et flott uttrykksmiddel for døve barn

Jeg kjørte derfor de 180 km fra Antanarivo til Antsirabe med tidlig avreise kl. 05.30. Min sønn Gabriel ble med , siden han gjerne ville leke med en vennninne. Morgentrafikken var rolig og det gikk raskt gjennom det irrgrønne jordbrukslandskapet mot Antsirabe. Etter et par stopp for inntak av ”mofakondro”(innbakt banan) ble Gabriel sluppet av på Lovasoa for å leke med Norun som også er norsk. Selv kjørte jeg    gjennom folkevrimmelen denne lørdag morgen over til døveskolen. Porten som tar deg inn på skolens område var ekstra trang denne morgenen, kanskje for å understreke den varme velkomsten når en først var kommet innenfor portene. Døveskolen har et stort grønt område og denne morgenen yret det av unger på hele plassen utenfor skolebygget. Barna virket oppglødde og glade. Det var helt tydelig at dette var en stor dag som de hadde gledet seg til lenge. Svært mange hadde tatt på seg sine fineste klær og spesielt jentene var pyntet med flotte kjoler. Slike som vi ofte ser på søndagene når gasserne går i kirken. For oss nordboere er slike fine ”ballkjoler” forbeholdt store fester . I tillegg til fine klær var endel også iført kostymer av forskjellig slag, så her var det tydelig at noe spesielt skulle skje. 

1.klassinger med dans og sang

Barna på døveskolen er generelt veldig kontaktsøkende og vil  gjerne hilse på alle som kommer forbi. Spesielt stas er det med utlendinger på besøk. Som vanlig når en kommer så er det svært mange barn som vil hilse. De døve barna hilser pent med tegn , vil ta på deg og gjerne få en hilsen tilbake. Alltid blir en vist veien dit en skal gå. Denne gangen var riktig vei å gå mot scenen i internat bygget. Der var det masse folk . Det var besøkende , foreldre, barn , elever og lærere. Vel på plass kunne forestillingen begynne, bare en halv time forsinket. En markering som skulle vare i 5.5 timer , der alt ble tolket på tegnspråk både til elever og tilhørere. Selv uten mat og drikke underveis klarte barna på imponerende vis å sitte stille og høre på både taler og preken. Det var ofesielle taler og mindre ofesiell taler. Dette var en viktig feiring som måtte markeres skikkelig. En måte å gjøre dette på er å gi alle med vikitg nok posisjon en mulighet til å bidra med noe. Som utlendinger og også representanter for en svært viktig støttespiller, måtte jeg selvfølgelig opp på podiet. Heldigvis var det flere nordmenn der denne dagen. Sammen med 4 vernepleierstudenter og Anders Rønningen ved Lovasoa kunne jeg derfor bidra med en liten julesang. Vi sang ”Deilig er jorden” som også er også oversatt til gassisk og ble simultan oversatt på tegnspråk.

Utlendingene måtte selvfølgelig opptre - det viktigste er å delta blir det hevdet...

 

Lærerkoret synger flotte sanger flerstemt

Vi fikk gleden av å å høre lærerne synge flere sanger , elever synge og lese dikt. Det var dans og skuespill. Spesielt kreativt var tolkningen av juleevangeliet som sluttet idet kong Herodes gir vaktene beskjed om å drepe alle guttebarn. Dette markeres skikkelig i skuespillet og det hele avsluttes med at vaktene drar dukkebarn ut av hendene på ”gråtende” mødre. Faktisk så engasjerte var deltakerne i skuespillet at både armer og ben på dukkene ble dratt av. Med nytt fokus måtte tilskuerne tenke over fortellingen en gang til , selv om de hadde både sett og hørt historien svært mange ganger før.Aller mest imponerende var elevenes glede over å opprtre. De simpelthen bare elsker å vise noe de har øvet på. Ekte fortellerglede enten det nå var med eller uten bevegelser. Her var det svært tydelig hvor viktig rytme og bevegelse er når en er døv . Vi fikk se flott dans og glade barn som liker å vise noe av det de har lært. Lærerne som tegnspråktolket viste også fantastisk innelvelse og kroppsbeherskelse i sine engasjerte tolkninger. For oss som hører er det rørende å se så mange glade barn til tross for sitt handikap smiler og viser sann glede. Det er som om glede og rytme kommer innenfra. For disse barna er det helt utenkelig å opptre uten å bevege seg. Da får det heller gå bra at klappingen foregår ved å vifte med hendene.

Dramatisering av juleeveangeliet

 

Klappingen foregår ved å riste på hendene

Madagaskar 12.02.2014  v/ Terje Evensen